Liker du å spise mat... når du er mett?

[RamboSkills]

Mange klager på dårlig forbrenning om dem sliter med å gå ned i vekt, mens andre klager på rask forbrenning om dem sliter med å gå opp i vekt. Er det virkelig slik enorm forskjell i forbrenningen fra person til person? Jeg tror ikke det, jeg tror at din vekt og ditt aktivitetsnivå nesten ene og alene bestemmer. Svært få har 'høy' eller 'lav' 'basal metabolic rate' - 'forbrenning om du sitter stille hele dagen'.

En ting jeg dog har erfart, som jeg tror går langt i å forklare hvorfor enkelte blir fete mens andre holder seg slanke - begge uten å tenke særlig over kostholdet, er ganske enkelt om man liker å spise mat selv når man er mett.

Jeg har spurt en del bekjente som jeg vet har vært tynne (lav fettprosent) hele livet, og samtlige liker ikke å spise mat når det er mette. De liker ikke å spise når de ikke er sultne, og de kan rett og slett ikke fordra å spise om de er mette. Det er en vond opplevelse for dem å spise mat om de er mette, selv om det er god mat.

På en annen side har vi de som har vært relativt fete hele livet, og samtlige av disse svarer stikk motsatt; de liker å spise mat selv når de ikke er sultne, og kan nyte god mat selv om de er veldig mette.

Hva med deg? Liker du å spise mat når du er mett? Og er og har du vært feit, tynn eller mer gjennomsnittlig gjennom hele livet ditt?

Du motsier jo deg selv. Først sier du at de tjukke har seg selv og takke, deretter er det medfødt at de kan spise selvom de er mette.

Men spørsmålet på det siste blir jo, får de tjukke denne ekstra matlysten før eller etter de blir tjukke.

Ingen vet vel sikker hvorfor noen blir tjukke og andre ikke, er DNA med inne i bildet? Det forskes vel på dette og det er bare å vente å se hva de kommer med.

[fredarn]

At man klarer å nyte mat selv om man er mett, betyr ikke at man må spise når man er mett. Så nei, vil ikke si at jeg motsier meg selv.

[Kim86]

Synes dette var en spennende tråd, med mange fine innlegg. Spesielt ifra Bunny, ros for de.

Merker jo selv at jeg må frem med litt jerndisiplin enkelte dager for å unngå å proppe i meg mat selv om magen har sagt stopp for lengst. Er vel verken overvektig eller undervektig,  men har tidliger i livet vært litt for tynn etter min mening.

[Almost]

Jeg likte ikke å spise når jeg var mett(eller noe særlig i det hele tatt, egentlig) før jeg begynte å legge på meg...Det har vært en ganske tydelig overgang, egentlig, fra å spise "hovedsaklig for å overleve" til å være utrolig matglad(spiser fortsatt ikke ekstreme mengder, men har noen ganger lyst til det) på mindre enn et år. Tror kanskje også det er en form for "omvendt psykologi" der, at når jeg begynte å måtte tenke på hva jeg spiser/at jeg ikke spiser for mye, ble det plutselig veldig vanskelig å la være å spise usunne ting.

[Madqar]

Jeg tror en stor del av grunnen til at noen blir og forblir tykke mens andre er og forblir tynne, i stor grad skyldes oppveksten. Det man lærer i oppveksten har en tendens til å forbli det man tror på.. Ikke så rart det for det ser jo ut til å være sannheten, men det er egentlig bare en illusjon. Det er tankegangen sin skyld, men tankegangen kan endres. Det er det veldig mange som ikke er klar over..

Nå kan det selvsagt være at noen mennesker fysiologisk har en mer energisparende type kropper og at de lettere blir tykke, men tror en bør være veldig forsiktig med å identifisere seg til å være av den typen. Det trenger ikke å være tilfelle. Det er bare det at mennesker liker å ha ytre faktorer å skylde på. At det ikke er deres skyld. Da kan det være veldig fristende å skylde på det jeg startet avsnittet her med å forklare.
Uansett sier det seg selv at ikke 65 % av den voksne amerikanske befolkningen biologisk sett lettere blir overvektige (eller hva tallet nå enn er...). De blir i stor grad påvirket av de ytre omstendighetene, men en må huske på at den største påvirkeren av oss alle, er oss selv.. Innse det, og en kan klare omtrent hva man vil.

[Waterb0y]

Jeg var veldig tynn (176 høy og veide mellom 50 og 60 kg).
Spiste da hva jeg ville, men som oftest karbo pga jeg ikke likte sunn mat, spiste heller skive med nugatti og pizza enn laks osv.
Drakk mye brus og spiste mye snop.

Begynte så å trene styrke og tvang i meg sunn mat.
Spiste selv om jeg ikke var sulten for å legge på meg.
La på meg i noen år til jeg ble 75 kg og full i muskler og lite fett.

Sluttet så å trene og gikk opp til 87 kg og var ganske greit lubben, men da hadde vanen med at jeg spiste selv om jeg var sulten klart å ta overtaket på meg slik at jeg spiste selv om jeg ikke var sulten, men nå spiste jeg usunn mat og.
Jeg begynte å trene igjen og holde et skikkelig kosthold og har gått ned fra 87 kg i november 2009 til 70 kg nå.
Jeg har noen dager/perioder der jeg sprekker og da spiser jeg mat/snop selv om jeg ikke er sulten. Jeg har og veldig lyst til å spise noe digg på kvelden når jeg kun lever på proteiner og fett, men jeg klarer å holde meg unna det ved å styre meg selv som oftest.

[shabby]

Ja, det liker jeg.

[fredarn]

Waterb0y; Imponerende med 17 kg nedgang!

Og det gjør ikke noe, om man unner seg litt ekstra noen ganger