Trim.no søk
Partnere

Kroppsbygging & fitness

Alt om slanking

För oss som tränar!
Ord fra hjemmesiden
Bygda, trygda
Flere på hjemmesiden.
Aktuelt på iform.no
Aktuelt på Slankenett.no
annonse:
annonse:
annonse:
annonse:
annonse:
annonse:
annonse:
annonse:
annonse:
Om Trim.no AS | Annonsere | Programmer & hefter | Trim.no på din side/RSS | Behandlingsopplegg | Kontakt oss

 

 

 

 

Ragnarok
Bibelsk: Endetiden

Det levnes liten tvil om at nordboernes, vikingens Gudsdyrkelse hadde et universelt innhold som kan gjenkjennes som den evige, levende Gud. Norrøn mytologi var en religion som preget vikingenes liv i stor grad. Tors hammer kan ses som et ”T”-symbol (versjon av korset), og den eldste kjente guden i den norrøne mytologien, er Ty. Dette havner meget nær oldtidsguden Tat fra Egypt, som er et navn på Gud som kanskje må være det eldste vi kjenner til. Tat hadde + som det vi i dag mer kjent omtaler som ”kors”.

Når noen sier at gudene var "gode", og jotnene var "onde", da tolkes norrøn mytologi ut fra et konsept som ikke eksisterte på det tidspunktet de ble skapt.

Man kjente nok godt til det Gode og
det onde, men den norrøne
mytologien bygde ikke på noe klart
skille mellom disse to ulike kreftene.
Aksen god-ond fantes ikke i førkristen tid, og ble innført sammen med kristendommen. I stedet for aksen god-ond fantes det en tilsvarende sterk-svak akse. Det blir derfor feilaktig å bruke god-ond-aksen i tolkning av norrøn mytologi, og resultatet av dette feiltrinnet blir at mye av handlingen (kanskje spesielt Ragnarok), blir uforståelig ut fra en slik synsvinkel. Det framkommer ikke klare skiller mellom det Gode og det Onde hos verken guder, jotner eller andre skapninger for den saks skyld. De fleste kan oppfattes som en blandingsrase, og den norrøne mytologien kan derfor neppe påtenkes som noen klar svart-hvitt-tenking eller ensidige forestillinger.

Kampen mellom æsene og jotnene er mer sannsynlig en kamp mellom guddommelig skaperkraft og orden mot destruksjon og kaos; mellom oppbyggende og destruktive krefter- til sammen danner denne kampen en balansegang (jfr. Hegels tese-antitese-syntese). Dette kan ikke forklares ut fra en god-ond akse.

Man anså i norrøn mytologi at det måtte finnes en
balansegang i naturen og mellom de forskjellige
kreftene. Ragnarok var resultatet av en alvorlig
ubalanse i kreftens likevekt.
Krefter som holder hverandre i sjakk
Ingen part er den andre knusende overlegen, men gudene går alltid seirende ut før Ragnarok, dog ikke alltid med æren i behold. De skapende ordenskreftene er sterkere enn kaos og destruksjon, men er langt fra å utrydde dem. De holder praktisk talt hverandre i sjakk. Ragnarok er et resultat av denne likevekten midlertidig ødelegges, før verden på ny oppstår.

Tar høyde for at religionene fornyes
Trekker en analogier til naturen, ser en at skaperkraft og destruksjon står mot hverandre, og at det verken er tenkelig eller ønskelig at den ene utrydder den andre; naturen er begge deler - gammelt liv må vike plassen for det nye. I lys av dette blir gudenes død ikke bare forståelig, men en nødvendighet. Kretsløpet er sluttet.

Det Gode og det onde
Man kan raskt tenke seg at denne måten å betrakte naturkreftene på, og gudene, bare blir et noe annerledes bilde av det Gode og det onde. At gudene tillegges menneskelige egenskaper kan være norrøns mytologi sin måte å skape kortere avstand mellom Gud og mennesket på. Andre religioner har ”mellommenn” i kjøtt og blod på jorden, som skaper et nærmere og mer håndgripelig forhold til Gud for de fleste. Gjennom alle tider har mennesker hatt behov for å komme nærmere Gud, og man kan ofte se utslag av dette som tilbedelse av fysiske objekter, mennesker og andre ting som er til å ta og føle på. Det usynlige kan synes fjernt.

Gudenes bolig var å finne i verden på et sted kalt Åsgard
Ifølge den norønne mytologien fantes det et stort tomrom før verden ble skapt, ved navn Ginnungagap. I dette tomrommet oppsto Midgard, stedet der menneskene levde. Midt inne i Midgard lå Åsgard, gudenes bolig. Midgard ble for øvrig skapt av Yme, en urtidsjotne. Jotnene bodde ikke i Åsgard, men i Utgard.

Norrøne guder var ikke noe bra,
mente kirkens prester. Norge ble
kristnet med sverdet i hånd. 
Treenigheten Gud, djevelen og mennesket
Det tegner seg raskt et bilde av en treenighet, det Gode, det onde og mennesket. Midgard er verden, jordkloden med sin fysiske jord, kjøtt og blod. Åsgard er Guds tilholdsted (Himmelen), og Utgard ser ut til å ha blitt navnet på det ondes tilholdssted (Helvete). Det er for øvrig interessant å se at den norrøne mytologien påtenker verden som skapt av en urtidsgud som er en jotne. Dette kan gi flere meninger. En mulig mening er at nordboerne i første omgang så for seg at kun det Gode eksisterte, og at den første verdenen var et paradis på jord. Senere viste dette paradiset seg å falle i synd, og dermed er ikke Jotnen Yme noen God gud lenger. Verden dømmes således til å være skapt  av ondskapen, eller at det er ondskapen som styrer verden.

Verdenstreet et urgammelt grunnsymbol
Verden ble holdt sammen av et enormt tre. Dette verdenstreet var en ask som hadde en rot i dødsriket, en i Utgard og en hos menneskene. Treet het Yggdrasil, og når det begynner å skjelve har Ragnarok kommet. Ragnarok er verdens undergang, og da skal guder og jotner møtes i en tilintetgjørende kamp. Verden vil legges øde.

Godt og ondt braker sammen, det onde slipper seg løs
I Ragnarok møtes det Gode og det onde, og undergangen rammer verden med full tyngde. Forklaringene som brukes minner svært mye om de forhistoriske begivenhetene i Bibelen. Fortellingene kan minne om versjoner av samme historier som vi finner i Bibelen omkring Adam og Eva, Noahs ark, men også endetidsprofetiene og beskrivelsene av hvordan verdens undergang arter seg, og avslutningen med opprettelsen av en ny verden og en ny tid. La oss heller ikke glemme at Bibelen omtaler flere eksistenser enn Gud selv og Jesus. Det omtales flere engler og navngitte, onde åndsmakter. I Norrøn mytologi kan alle de forskjellige gudene og vesenene være en oppfatning av de flere forskjellige ånsmaktene. Bibelen og norrøn mytologi har en rekke paralleller som kan gi et bilde av at det er de samme universelle historiene, hendelseforløpene og symbolene som kommer igjen og igjen. Alt som skjer, har skjedd før.

   En tro som ikke får fornyelse, falmer og mister
   sin styrke. Har religioner utløpsdato, som lange
   motebølger på et par tusen år? Kirken har gjort
   Jesus til en tradisjon. Uansett har folkekirken
   mistet  folket, eller var det kanskje omvendt?

Hvordan begynte det hele?
I begynnelsen var Kulde og Varme.
Frost og tåke på den ene siden (Niflheim).
Et hav av flammer på den andre (Muspellsheim).

Kulde er Guds temperatur. Salvelsen og kjærligheten er svalende, kjølig og beroligende. Blått er en av Guds farger, og er en kjølig farge. Varme er det onde. Rødt er en varm og ”farlig” farge som er det ondes fargevalg. Varmen er ikke behagelig, men av den sorten som får folk til å svette i forkavelse. Det er hett. Vi ser dermed at kulde og varme begge er symboler og egenskaper det Gode og det onde har som sine egenskaper. God og ondt er den overordnede inndelingen, deretter følger lys-mørke, varme- kulde, pluss-minus, positiv-negativ osv. Alle eksisterende egenskaper har to sider som står i fullstendig motsetning til hverandre. Graden av varme vil for eksempel bety direkte hvor mye kulde det finnes. Det Gode og det onde oppveier hverandre og skaper midt mellom en perfekt balanse. I denne balansen ligger jorden, der både Gode og onde krefter slipper til i nøyaktig, presis samme grad. Mennesket er møtestedet mellom Godt og ondt. Mennesket befinner seg i Midgard.

Midt i mellom var der et mørkt gap med ingenting (Ginnungagap) Midt i dette gapet begynte alt liv. Møtet mellom is og ild.

Gammel norrøn gudetro har dukket
opp helt andre steder enn bare i
vikingenes norden. Amerikanske
countrylåter med religiøst innhold
avslører at de to endepunktene
med et felt mellom, slett ikke er
glemt.

 

Johnny Cash synger i sangen ”The Mercy Seat” om to objekter og et felt.
Dette minner sterkt om det norrønes forestilling om is og ild. Det Gode og det onde (positiv og negativ). Midt mellom disse to kraftpolene finnes et tomrom. Og der finner vi i den norrøne mytologien altså Midgard, menneskenes verden.  

Ymer
I møtet mellom is og ild oppsto et merkelig vesen,
en menneskelignende kjempe, - en jotun. Han het Ymer. Kjempen Ymer fikk barn med seg selv. Mens han lå og sov, begynte han og svette, og frem fra armhulen vokste det et kvinnelig- og et mannlig vesen. Og føttene hans fødte en sønn med seks hoder. Dette er begynnelsen på troll og riser, som vi også kaller jotner.

Det oppsto også et annet vesen. Ei ku som het Audhumla, med store jur og horn. Den fikk Ymer melk av. Kua likte salt, og hun slikket derfor på steinene rundt om. Og da skjedde det noe med en av steinene. Første dagen kua slikket på steinen, vokste det et menneskehår opp av steinen. – andre dagen kom hodet og ansiktet fram. - tredje dagen kom hele kroppen ut.

Det kan virke som norrøn mytologi lager
guder ikke bare av hver følelse, men også
av egenskaper som bekymring, vilje og
sinne.
Gudene blir skeptiske til Ymer og dreper sitt opphav
Det var en stor og vakker mann som het Bure og fra ham stammer gudene, som vi også kaller æser. Odin, den enøyde, han som ble høvding over alle gudene, er sønn av jotundatteren Bestla og Bures sønn Bór. Mens det hele tiden vokser nye jotner ut av Ymer, blir Odin og brødrene hans - Vilje og Ve  bekymret, for jotnene og rimtussene er i flertall og de føler seg truet. De gjør opprør mot Ymer og slekten hans. Det blir kamp, og Odin og brødrene hans seirer. Æsene sleper den døde Ymer midt ut i Ginnungagap (det tomme gapet) og legger ham som en bro over gapet. Blodet hans blir til hav. Kjøttet til land. Knoklene til fjell og klipper. Håret hans blir til trær og gress. Hjernen hans kaster gudene opp i luften, som blir til skyer. Og selve hodeskallen setter de som en kuppel over alt det skapte. Den blir til himmelen. Plassen gudene bor på heter Åsgard.

En God og ond menneskelignede skapning lages først
I Skapelsen formes ikke mennesket direkte, slik som Adam og Eva i Bibelen, men av en menneskelignede kjempe av en Gud. Her skapes altså ikke skaperverket av Gud alene, men av både Gud og Djevelen. De to kreftene må gå sammen og danne guden Ymer. Dette danner et godt utgangspunkt for å forstå hvorfor de norrøne gudene og jotnene ikke klart er Gode eller onde. Rekkefølgen viser faktisk at de universelle kreftene først skapte et vesen i menneskeskikkelse, som senere skapte gudene og onde vesener. Ikke rart at det blir variasjon i de senere oppfatningene av Godt og ondt.

Når Ymer så blir drept av gudene som han selv skapte, så ser vi at gudenes utgangspunkt fjernes. Således forklarer norrøn mytologi hvor gudene kommer fra. Bibelen på sin side sier ikke mer om Guds opprinnelse enn at ”jeg er”. Det betyr enkelt og greit at Gud eksisterer. Det ser ut til at det ikke finnes noen underliggende grunn.

Den drepte urtidsjotnen og Guden Ymer legges så som en bro mellom det Gode og det onde, og blir til Midgard, eller som vi kaller den: Verden. Således blir gudenes opprinnelse, de onde vesenene, verden og menneskene satt fri fra videre spekulasjoner om det helt opprinnelige utspringet. Diskusjonen avsluttes og legges flat ved at grunnen (Ymer) er død. 

Ragnarok - når verden går til grunne
Når ondskapen rår blant menneskene og de glemmer all heder og ære, når menn lar seg drive av hemningsløst begjær, når bror dreper bror og sønn dreper far mens gudenes gullkantede hane galer og vekker Valhalls kampklare enherjinger, ja, da er Ragnarok nær. –

Beskrivelsene av hvordan menneskene skal være, når verden nærmer seg full kollaps, minner bemerkelsesverdig mye om Bibelens endetidsprofetier.

Ragnarok, varsler og tegn
Varsler og tegn forteller æsene at undergangen nærmer seg. Tre haner galer i hver sin verden. Gullinkambe, den gylne hanen med gullkammen, vekker Odins helter. En sotrød hane galer og vekker de døde hos Hel, og hos jotnene galer den røde hanen Fjalar.

Også i norrøn mytologi dukker det opp profetier om at varsler og tegn på endetiden skal komme. Og varslene gis i hele skaperverket, både i verden og i åndeverdenen. I tillegg tenker man i det norrøne at åndsverdenen befinner seg i den vanlige verdenen, dog på ulike tilholdssteder.

Verden går til grunne
I tre selsomme vintre rår det ytterste kaos. Hels sotbrune hane galer av full hals i lag med jotnenes røde hane. De galer til den store frosten kommer med vinden, en vind som pisker så det svir og med sneføyk fra alle verdenshjørner.

I tre vintre skal den store frosten vare, den kalles for Fimbulvinteren, vinteren som skal true alt levende på jorden. I denne vinteren får ulven Skoll makt til å sluke solen, og Hate (kalles også Månegarm) sluker månen så blodet spruter over himmelen. Menneskene på jorden raver i skrekk, stjernene faller ned fra himmelen og blir borte, fjellene skjelver og skaker, og dypt inne i jordens buk kan en høre dvergene ynke seg i frykt og redsel.

Fenrisulven var nok langt kraftigere kost enn 
denne uskyldige ulven her. Fenrisulven fòr fram
som galskapen selv, med ild ut både øyne og
nesebor.

 

Fjellet gir etter, jorden sprekker, og nå slippes alle innesperrede monstre løs fra sitt fangenskap. Fenrisulven sliter seg løs og farer avsted så fråden står om kjeften, og ilden freser av øynene og neseborene hans. Midgardsormen kreker seg opp på stranden, og pisker havet så det velter mektige flodbølger inn over land. I disse flodbølgene sliter dødningeskipet Naglfar seg løs, skipet som er bygget av døde menns negler. Rym står ved roret på Naglfar.

Nå strømmer jotnene fra alle kanter. Loke går i spissen for alle lumske dødningemenn fra Hel i Nivlheim, dødsriket.

Dyret slippes løs. Satan går på for full musikk. Det er tydeligvis krig, grusomheter og enorm lidelse det er snakk om, sammen med voldsomme naturkatastrofer. Det nevnes også to perioder som hver er på tre år. Dette begynner igjen å ligne på Bibelens omtalte åruke (syv år), som også deles i to like perioder (hver halve åruke er 3,5 år). Bibelen regner sine år i telling av dager (360 dager et ett år), mens det i norrøn mytologi regnes vintre. Det blir dermed mulig at vi snakker om to perioder på 3,5 år også i norrøn mytologi, og man kan således se på det samme tidsrommet på 7 år som omtales i Bibelen. Det skal dog sies at hva som skjer innenfor disse to tidsrommene, ikke sammenfaller i Bibelen og den norrøne mytologien. Det kan se ut som åruken i Bibelen inneholder opptakten til endetidens sluttførende og endelige utbrudd, mens det i norrøn mytologi er snakk om to tidsrom som tidfester lengden på selve endetidens utspinning, hvorav de første tre vintrene er kaos og krig, og deretter de siste tre vintre med den store vinteren.

I Bibelen finner vi eldgamle historier hvor noen ligner
svært mye på den norrøne mytelogien.

 

 

På samme måte som Bibelen i sine endetidsprofetier varsler at solen skal forsvinne, samt at månen skal bli blodfarget, og at menneskene skal gripes av stor frykt, sier den norrøne mytologien akkurat det samme. Forskere i dag forklarer at vi ved atomkrig vil kunne få solformørkelse og det de kaller for ”atomvinter”. På grunn av at lyset ikke slipper inn i atmosfæren i samme grad som tidligere, vil temperaturen falle og det vil kunne bli en eller flere tøffe vintre.

Alle Bibelens endetidshendelser dukker opp: Stjernene som faller ned på jorden, jordskjelv og flomkatastrofe. Det skal bli som i Nohas dager, sier Jesus i Bibelen. Han kunne like gjerne sagt det i et kaldt nordlig vinterland. Saken var bare den at Jesus var fra Midt-østen, et godt stykke unna altså. Men likhetene mellom Bibelen og norrøn mytologi blir her så slående, at det er tydelig at vi på begge steder må ha hatt sannferdige profeter. Det er kanskje lett å glemme, men profetene i Bibelen og Jesus er ikke kristne. De er simpelthen Guds menn som virker som direkte talerør for Gud. Mens religionene, trosretningene og alt det nadre skapt av mennesker verden over, varierer stort med geografiske avstander, så blir budskapene fra gud nøyaktig de samme hvor en du er i verden. De samme profetiene har blitt mottatt av profeter i både Midt-østen og i Norden.

 
 
Det endelige slaget i ragnarok
På gudenes side har Heimdall stått opp. Nå blåser han i gjallarhornet for å vekke og varsle gudene. De samler seg til tings for å rådslå. Odin rir til Mimes brønn (dette var som vi husker visdommens brønn) for å søke råd, men det finnes ingen redning. Selveste verdenstreet, Yggdrasil, skjelver, og det finnes ikke det vesen, verken i himmel eller på jord, som ikke føler seg truet nå.

Men gudene og enherjingene kler seg til kamp og drar til Vigridvollen der jotner og monstre står samlet til innsats mot gudene. Odin rir først med gullhjelm på hodet og spydet Gugne i hånden. Han rir rett mot Fenrisulven. Ved siden av ham går Tor, han kjemper mot Midgardsormen. Heimdall og Loke møtes i kamp, og sender hverandre i døden. Over alt kjempes det, jernet klinger og blod dekker marken.

Odin løfter spydet mot Fenrisulven, men ulven sluker både spydet og Odin. Da setter Vidar foten i ulvens underkjeve, og med begge hender griper han overkjeven på ulven og sliter munnen i stykker. På foten har han en svær tykk sko som er laget av alle de skinnlapper folk kaster fra seg og ikke vil bruke.

Orm har aldri stått høyt i
kurs i Norge. 
Tor gjør et tappert forsøk på å drepe Midgardsormen, og lykkes, men må selv bøte med livet.

Tor knuser Midgardsormens hode med hammeren sin, så går han ni skritt før han segner død om på bakken, drept av ormens etsende gift.

Fortellingen om hvordan den siste krigstidens utvikling og utfall fortoner seg, finner vi i Bibelen også, i Gamletestamentets Daniel framlegges noen av Bibelens mest detaljrike profetier. Dyr, åndsmakter og billedlige framstillinger er flittig brukt også i Bibelen.

Østfra kommer jotnen Rym med alle rimtussene.

Skipet Naglfar - laget av døde menneskers negler, løsner. Om bord er skarer av døde fra Hel. Til rors står Loke.

Englene flyr inn. De kommer
på Himmelens skyer.
Selve himmelen brister, og i åpningen kommer ild-jotnen Muspell og hans sønner ridende. Først av disse rir Surt, og hans mektige sverd skinner klarere enn solen. De rir over regnbuebroen Bifrost med slik tyngde og fart at den brister. Nå samles alle ville naturkrefter til strid, og det spraker i ild og is så det lyser opp hele himmelen.Hunden Garm gjør utenfor

Guder og enherjinger kjemper tappert mot alle de destruktive kreftene, men til slutt slynger Surt ild over hele jorden og alt går til grunne. Det ville krigerliv er dermed forbi, og en ny verden er i ferd med å bli født.

Dette ligner igjen bemerkelsesverdig på det Bibelen omtaler i Jesus sin tilbakekomst. Bibelen forklarer at Menneskesønnen skal komme på Himmelens skyer og med ham englene. De skal sanke sammen menneskene og ta dem med til Himmelen. Det kan framstå i den norrøne mytologien her, at det faktisk skjer noe fysisk på himmelvelvingen som ses med øynene. Dette blir således en mulig bekreftelse på det som står i Bibelen, at vi på jorden skal se Jesus og englene når de kommer. Om ikke det kun blir de døde som skal se denne tilbakekomsten, så har menneskeheten litt av et syn i vente!

En ny verden
Når brannen er slukket og alt er stille, stiger en ny verden opp fra havet. Den er grønn og vakker, med duvende korn som ingen har sådd. En ny sol er kommet opp på himmelen. Da solen ble slukt, fødte hun en datter som er like vakker og skinnende som henne selv, og nå følger denne datteren sin mors bane på himmelhvelvingen.

På Idavollen samles de guder som ikke døde i kampen. Også Balder er kommet opp fra dødsriket, med sin drapsmann Hód. Nå starter en ny tidsalder uten hevn og ondskap. Igjen bor det guder i Åsgard. De finner frem det gamle brettspillet av gull og minnes det som har vært.

 

 

Heller ikke alle mennesker er borte. Et eneste menneskepar overlever. Liv og Livtrase heter de. Og fra de to vil det komme en ny menneskeslekt. I skogen Hoddmimesholt har mannen Liv holdt seg gjemt med sin kvinne Livtraser, de har overlevd ved å slikke i seg morgenduggen. Fra dem kommer en ny menneskeslekt. På Gimle skal den nye, rettferdige slekt bo, i salen som er dekket av gull, og der skal de nyte evig glede. Og nå kommer den mektige fra oven, han som rår over alt.

Som i Bibelen loves det en ny verden (Bibelen: Den hellige staden, tusenårsriket, fredsriket). Verden er gjort ny og satt i stand som en brud til brudgommen. Sistnevnte er menneskene som får en ny start i et liv fylt av fred og uten krig og vold.

Det er tydelig at menneskeheten har blitt kraftig redusert i den norrøne mytologien. Faktisk så lite som 2 personer danner det nye utspringet (som i Bibelstart, Adam og Eva). Bibelens endetidshistorie forteller om 144.000 utvalgte som skal være Guds førstegrøde i Guds rike. Gud skal være på jorden blant menneskene i hele tusen år sammen med dem, før Djevelen på nytt får det til å brake løs igjen. Tusen års fred er en lang pause på jorden, men det braker løs igjen. Det braker alltid løs igjen.

Del på Facebook



Av John Gunnar Oppheim/innhentet