Trim.no søk
Partnere

Kroppsbygging & fitness

Alt om slanking

För oss som tränar!
Ord fra hjemmesiden
Hvis helvete på jord, må det være der satan bor
Flere på hjemmesiden.
Aktuelt på iform.no
Aktuelt på Slankenett.no
annonse:
annonse:
annonse:
annonse:
annonse:
annonse:
annonse:
annonse:
annonse:
Om Trim.no AS | Annonsere | Programmer & hefter | Trim.no på din side/RSS | Behandlingsopplegg | Kontakt oss

For mye av det gode er som regel ikke godt – selv ikke når det gjelder trening.

Bryter treningen deg ned i stedet for å bygge deg opp? Da kan du være overtrent.
 
Nå er det kun de færreste som trener så mye at det blir direkte skadelig. I den sammenheng prater man heller om feiltrening, siden det går an å trene mye, mens utfordringen ligger i å trene riktig og gjøre de smarte trekkene i etterkant. Først da vil man oppnå maksimal effekt. Det er fort gjort å gjøre enkle feil, særlig i en oppstartsfase der fremgangen kommer og mye vil ha mer, og for noen blir treningen en besettelse som etter hvert kan gå på helsa løs.

Treningsavhengighet
Som et utgangspunkt kan det være interessant å se på hvorfor folk velger å trene. Noen gjør det fordi de har det som yrke – resten trener mer eller mindre på hobbynivå. Man trener fordi det er sosialt og inkluderende, man tester egne grenser, det er avstressende eller spennende, man holder seg sunn og frisk og det gir et kick. Atter andre trener av ren plikt for helsa, figuren eller vekta. De fleste vet at trening er sunt året rundt – men når går det fra sunt til usunt?

Ved all oppstart vil man få fremgang, noe som i seg selv kan være motiverende. Etter hvert kan treningen bli en livsstil, et fast innslag i hverdagen, føles meningsfullt og utfylle et viktig aspekt ved livet. I ekstreme tilfeller kan treningen bli en altoppslukende hobby – på lik linje med andre interesser man brenner for – og det er da man bør ta varselsignalene på alvor.

I slike ekstreme tilfeller snakker man om treningsavhengighet eller treningsnarkomani. Dette kan til en viss grad klassifiseres som en lidelse dersom det tar over styringen av hverdagen. Det kan til og med gå så langt at man blir fysisk og mentalt dårlig dersom man må stå over ei treningsøkt. Dette gir utslag i dårlig samvittighet, nedstemthet og i verste fall depresjoner.

Innenfor treningslæren henger dette sammen med begreper som ”runners high” og ”runners addiction” – eller treningsavhengighet. Dette omfatter et komplekst samspill av mekanismer, der treningen blir en altoppslukende interesse som går foran alt, og der avbrudd medfører fysiske og mentale reaksjoner.

Endorfiner og "runners high"
Trening er i utgangspunktet skadelig, fordi man skaper ubalanse i mange av kroppens systemer. Dette omfatter energilagre, væske-/elektrolyttbalanse, hormon- og immunsystem og muskel- og skjelettsystem. Alt dette blir påvirket under og i etterkant av økta. Etter treningen gjenoppbygges systemene gjennom kost, hvile og egenpleie. Satt veldig på spissen kan man si at trening er skadelig, mens det er gjenoppbyggingen til et høyere nivå som er gevinsten vi ønsker å hente ut.

Kroppen har finurlige mekanismer for å takle fysisk og psykisk stress. Det skilles ut en rekke proteiner/hormoner, og blant disse er kroppens egne opiater eller endorfiner en viktig mekanisme. Endorfiner er et stoff med vanedannende og ruslignende effekt som virker smertedempende, gir rus, lettet sinnsstemning og en følelse av eufori og velbehag. Rent fysiologisk er dette en forsvarsmekanisme som undertrykker smertene ved trening. Det er altså en positiv beskyttelse slik at man vil trene mer, og man merker med andre ord ikke ubehaget.

Dette har gitt opphav til betegnelsen ”runners high”, som betyr at man blir ”høy” etter en tids trening. Følelsen er gjerne kortvarig og forbigående – men den er ekstremt god og man vil gjerne ha den igjen. Navnet ”runners” kommer av at den ofte forekommer hos løpere etter en viss tid, men man finner den også innen andre aktivitetsformer. En av mekanismene er at store muskelgrupper må være i bruk over lengre tid. Enkelte betegner dette som at hodet tar kontroll over kroppen og at man ikke føler seg sliten – og det er gjerne dette som er problemet. ”Runners addiction” er en forlengelse av dette, der man blir avhengig av å løpe eller trene.

Man kan med andre ord ende opp med å få et fysisk eller psykisk ubehag dersom man ikke får trent. Det finnes en rekke symptomer for å diagnostisere om en utøver er treningsavhengig. Det viktigste er at når treningen blir det som styrer hverdagen, bør en stoppe opp et øyeblikk. Nok en gang bør man se på hvorfor man trener. Er det fordi man ønsker å prestere, kan et avbrudd medføre at man tror at man mister en verdifull treningsdag. Tenker man kropp og helse, tenker man kanskje at man ikke får forbrent de kaloriene man burde eller trent den tiden man hadde planlagt – og dermed legger man inn ei ekstra hard økt ved neste anledning for å bøte på den dårlige samvittigheten.

Lytt til kroppens signaler
Den største fellen man kan gå i er å trene for hardt for ofte. Da får ikke kroppen hvilt seg tilstrekkelig. Dette kan lede til det som kalles overtrening, burnout eller feiltrening. I så måte er det fristende å gi et lite spark til de som hevder at intervalltrening og ”jo hardere, desto bedre” er det optimale.

Dette gir utvilsomt rask fremgang, men problemet er ofte at man ikke kjenner seg selv godt nok, slik at man får utilstrekkelig hvile og restitusjon. Dermed vil man stagnere, ikke få hentet seg inn igjen og komme inn i en ond sirkel. Kvalitetene på øktene blir dårligere, noe som tærer på humøret, og man tror at man bør trene enda hardere. Symptomene er i første rekke at man føler seg sliten og tom, men trosser signalene og trener mer. Ved avbrudd vil man gjerne bli deprimert, føle skyld, skam og ha dårlig samvittighet.

Kjører man ytterligere på, kommer belastningsskadene, som etter hvert kan bli kroniske. Det som er et spennende paradoks er at selv om man trener fryktelig mye – kanskje maksimalt av det man klarer å presse inn i timeplanen, blir resultatene dårligere. Man kunne ha blitt en bedre idrettsutøver og oppnådd bedre resultater ved å trene mindre eller riktigere, så det er med andre ord om å gjøre å holde hodet kaldt og lytte til kroppens signaler.

Som et avsluttende alvorsord kan det være lurt å se tilbake til de gamle grekerne, som hevdet at idealet var ”en sunn sjel i et sunt legeme”.

Denne artikkelen er lånt fra www.lommelegen.no 

Del på Facebook