Anabole steroider -om å forsøke å vende lyset den riktige veien

0
238

Det er i dag så negativt ladet, fordomsfullt og nærmest tabubelagt, å omtale anabole steroider på en positiv måte at mange kanskje vegrer seg for å gjøre det. Leger føler seg kanskje styrt til og ikke gi denne typen medisinsk behandling til revmatikere og belastningsskadepasienter.

Gruer meg for å skrive om det
Jeg liker ikke å si noe som jeg vet ikke er i tråd med dagens vanlige oppfatninger og synspunkter. Det er rett og slett veldig ubehagelig. For man bør jo kanskje helst bare følge mengden og mene det som i samtiden tros på som det riktige.

Tidligere feilbehandling som vi i ettertid ser
Tidligere trodde man at lobotomering var en riktig og god behandlingsmetode for en rekke pasienter. Man slo i stykker deler av hjernen med hammer og meisel. I dag og altså i ettertid, har vi forstått at dette slett ikke er noen god eller riktig behandlingsmetode for noe som helst. Skulle man dra omtalte ”behandling” videre, så ville vel det mest humane være å avlive pasienten.

Og før denne tid så var det en vanlig og utbredt behandlingsmetode å årelate pasientene. Dette er regelrett å tappe blodet av pasienten. Flere pasienter døde av behandlingsmetoden. I dag er det en utbredt enighet om at denne ”behandlingsmetoden” ikke er verken god, riktig eller til å anbefale.

Det finnes en god del mennesker i dag som mener og tror at vår samtids ekstremt utbredte behandlingsmetode med et voldsomt og økende antall medikamenter, i ettertid vil bli stående som vår tids feilbehandling. Mange pasienter behandles med flere medikamenter samtidig, og det finnes ikke forskning som forteller om skadevirkningen av dette. Det rapporteres i stadig større grad om bivirkninger av medikamenter, og det dør årlig alvorlig mange mennesker som følge av bivirkninger av preparater. Jeg skal ikke si at dette er vår tids feilbehandling, men jeg nevner det som et paradoks til de meninger jeg gir uttrykk for når det gjelder medisinering og riktig medisinering, av belastningsskader. For her er det så mye feil og feilbehandling at jeg nærmest føler meg presset til å ta opp problemstillingen.

Skal man tie når det er upopulært det man sier?
Jeg har kommet til det som min oppgave å hjelpe mennesker med den innsikt, viten og forståelse som jeg har fått gjennom årenes løp med det jeg oppholder meg med. Jeg ser en nærmest galskap i dagens medisinering av revmatiske pasienter og pasienter med belastningslidelser. Jeg føler at dette er min plikt som medmenneske å informere om, for vi bør vel alle prøve i alle fall, å gjøre verden til et litt bedre sted å være.

Jeg ser at det finnes bedre og riktige alternativer til medisinering av omtalte pasienter. Så jeg prøver bare etter beste evne å gi folk den riktige kunnskapen, slik at denne kan bli brukt til å hjelpe mennesker. Jeg er klar over at dette får motreaksjoner fra noen som mener noe annet. Og jeg respekterer fullt ut at det finnes forskjellige meninger, tro og syn. Og de som har det, de må selvfølgelig få ta til mæle og komme med sitt syn de også.

Det gjør meg oppriktig trist at mine utspill kan virke provoserende og ille for noen mennesker. For det er noe som jeg slett ikke ønsker å være årsak til, å være grunn til ergrelse, frustrasjon og kanskje til og med sinne, det byr meg imot. Men jeg ber og håper at disse menneskene innser at deres syn og tro kan være sterkt påvirket og formet av mangelfulle, feil opplysninger og/eller fordommer. Jeg håper at man kan og vil sette seg nærmere inn i det jeg går fram med, slik at jeg i all fall dømmes på bakgrunn av en bred og undersøkt informasjon om emnene. Og ikke minst om disse omtalte personene har egne erfaringer som bakgrunn for det de på sin side mener og tror. Jeg har brukt mange år på å komme fram til mine synspunkter som jeg i dag har. Jeg strør ikke om meg med lite gjennomtenkte saker som jeg ikke har prøvd/erfart selv. Jeg mener at kombinasjonen av tillært kunnskap (fra andre mennesker, forskning og studier), og egne erfaringer er en god kombinasjon.

I alle tilfelle så skriver, sier og mener jeg det jeg gjør, for og oppriktig prøve å hjelpe mennesker. Dette må stå som hovedargument for de syn og meninger jeg har, og hvorfor jeg ytrer dem. Jeg vil alle kun det beste.

Jeg er på ingen måte ufeilbarlig. Jeg passer meg vel for å mene og vite noe der jeg ikke kan så mye. Jeg kjenner mine begrensninger. Jeg holder meg til det jeg kan. Jeg har brukt opptil 20 år av livet mitt på å studere på de emner jeg skriver om, og jeg føler meg trygg på de teorier og den praksis jeg har og bedriver.

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here