En historie om pågangsmot

0
13

Overalt rundt oss har vi mennesker som har hatt de mest utroligste reisene for å komme dit de er i dag. De fortjener oppmerksomhet og respekt. De fortjener å bli delt for inspirasjon!

Her er historien til Asta Samanta Harsten

Det er rart dette med at man fødes inn i denne verdenen uten å selv kunne bestemme hvor eller hvem man ender hos.

IH-03Min reise startet i Colombia, eller rettere sakt en liten plass i Colombia som heter Granada, en gang våren 1985! Datoen jeg feirer bursdag på nå er den dagen da mamma og pappa fikk vite de hadde fått adoptere meg. Beste dag i livet mitt vil jeg påstå. Dette var virkelig avgjørende for min fremtid og ikke minst helse. Som ca rundt året ble jeg funnet på armen til min biologiske mor av en slags helsepersonell. De kunne se at jeg var veldig, veldig underernært og ikke var frisk. De overtale moren min til å bli med på sykehuset og få meg til observasjon. Hun skrev meg inn og dro deretter fra meg. Var utrolig glad for at de fikk reddet meg i tide! Jeg ble etterhvert plassert i ett barnehjem. Som de fleste vet er det jo endel barn og lite personell på slike hjem. Lærte meg raskt saker og ting små barn får hjelp til vanligvis. Jeg kunne knytte skolissene selv da jeg var 2,5 bl.a! Vil si jeg havnet på ett veldig greit barnehjem. Var tilbake når jeg var 10 år. Skikkelig rart, men fikk møte damen som hadde ansvaret for meg, se sengen jeg lå i osv. I etterkant veldig sterkt å tenke på, men der å da skjønte jeg vel egentlig ikke helt hva dette var! Husker vi satt og pratet med denne damen i ca 1,5 time. Hun fortalte hvordan by jeg kom fra å at jeg mest sannsynlig ble mishandlet. Brent med sigaretter i hodet osv (jeg har noen arr der). Ble tatt opp noe på spansk så har ikke fått oversatt det helt enda. Utrolig fælt å tenke på når man knapt var året da jeg kom på sykehuset! Tenker av å til på hva min skjebne hadde vært om jeg ikke kom hit jeg kom. Muligens vært en helt annen plass i verden, eller ikke blitt adoptert i det hele tatt, men satt på gaten. Sjansene for å ha overlevd der er nok ikke store. Alt jeg kan si der er at jeg er utrolig glad for at jeg lever det livet jeg gjør!

HIH-37ar også vært så heldig å vokst opp med en storebror. Gladgutt, omtenksom og fra Colombia han også, men ikke biologisk bror! Som alle lillesøsken så jeg opp til min bror. Som han ble jeg også hektet på fotballens verden som 7 åring. Spilte aktivt til 16-17 års alder med opphold et års tid før jeg begynte for morro.  Var så heldig å ha han som storebror i nesten 23 år. Hans bortgang var utrolig tung for familien og meg! Kan egentlig ikke huske så mye fra den tiden. Mest blurry og en tid man egentlig ikke vil huske. Det er virkelig ett savn; men man lærer seg å leve med det. Sorgen blir aldri glemt. Er ett evig åpent sår eller arr. Nå er jeg jo en slags «enebarn» da og føler jeg må leve for oss begge. Blitt ett mer positivt menneske og sterkere psykisk. Føler at det er så mye folk kan henge seg opp i som ikke er så viktig i den store sammenheng. Livet kan fort snues og endres så man må nesten bare tenke sånn og prøve å leve godt å le mye. Ha det bra med seg selv ikke minst!

 

Det ble ett tøfft år, men bestemte meg å gå på folkehøyskole året etter. Musikk å sang har jeg alltid lik og har sunget endel oppigjennom. Fra barneskolen, ungdomsskolens band og fremførelser ved høve! Har alltid følt meg ukomfertabel med å få rettet spotlighten på meg og aldri følt det var rette veien å gå selv om flere sa det. Tok kor å vokallinjen på Follo folkehøyskole i Vestby. Det ligger litt utfor Oslo. Der mistrivdes jeg egentlig for jeg ville bare være i fred. Utrolig rart siden jeg alltid har vært glad i å være ilag med folk. Misforstå meg rett. Linja og alle jeg ble kjent med var kjempemessig, men mye jeg gikk igjennom så kanskje ikke rette tidspunktet! Det endte med at jeg 2 måneder før avsluttet år måtte flytte hjem pga bekkenløsning. Jada, jeg ble gravid og valgte å beholde babyen. Gikk opp 30 kg og ble ganske så stor. Hjelper lite å spise sjokolade, chips, berneisaus og ostesnitzler til middag hver dag heller da. trøstespise som man kaller det!! 13 måneder senere ble jeg gravid igjenn og vi valgte å beholde dette barnet også. Det var en avgjørelse som kostet kroppen min dyrt. Etter kun 3 måneder måtte jeg kaste inn håndkle og sette meg til rette i rullestol. Endte med å få hjelpemidler fra hjelpemiddelsentralen så følte meg ikke noe særlig. Klarte gå ett par skritt om nødvendig. Stakkars mannen min som måtte bære meg opp å ned trapper, ta seg av størstetøtta, meg, leiligheten å jobbe! Har ikke ord for hvor mye han har betydd, men han har vært klippen min hele veien! En sann helt! Han har ALLTID støtten meg og trodd på meg! Har itillegg alltid vært heldig å hatt begge sides besteforeldre tilgjengelig så fikk mye hjelp der også. Ikke noe særlig som 21 åring å ha en svingstol for å kunne bade i badekaret ((svinge fra en side til andre), ha sklilaken i senga bare for å klare rikke seg en cm hit å dit eller ha en klipeklo for å få tak i ting å mye annet. For å være ærlig så er dette den jævligste tiden for meg psykisk og fysisk! Ønsker INGEN det samme. Fikk ingen hjelp heller eller råd osv, så det er veldig surt å tenke på at det faktisk kunne muligens vært bedre. Gjort er gjort så etter fødsel valgte jeg å ta tak i ting selv å dra til fysioterapaut å trene meg opp igjenn.  Nektet å sitte i stolen å ikke kunne ta vare på mine egne barn! Jeg brukte bortimot 6 måneder med mye trening og akupunktur for å kunne klare gå igjenn. Utrolig rart å tenke på at mitt største ønske da jeg satt i rullestol var å kunne gå igjenn uten smerter. Ble sterkere og sterkere etterhvert og tilslutt klarte jeg bli vant til smertene at det føltes normalt. Bestemte meg for å fortsette å trene for å vedlikeholde kroppen. Det gjorde godt for både tanker og kropp.

IMG_3165Ikke nok med dette, men jeg er en innmari ulykkesfugl. Knekt endel bein å slått meg en del i livet, men det er fordi jeg alltid går all in å kanskje ikke tenker så mye over konsekvensene. Det som satte en stopper en stund var jo da jeg klarte knuse hånda min så jeg måtte gå med en såkalt «stilas» i 6 uker. Måtte jo dras på plass igjenn og selve håndleddet var ute av ledd så måtte inn å oppere. Flott å være på ferie i utlandet da ja. For ett styr! Vært innom å operert en andre gang også. Tok rundt 6 måneder å komme meg ordentlig tilbake i treningen og ikke ha særlig smerter. Skal opprinnelig ha en 3dje operasjon hvor jeg skal transplantere leddbånd 2-3 plasser, men har utsatt det siden den setter meg ut lenge og det vil jeg jo selvfølgelig ikke. Tenker naturligvis også om det er verdt det å om jeg blir bedre. Er ingen garanti og jeg klarer meg jo fint sånn jeg har det. Man blir vant til daglige smerter og lærer seg å utføre øvelser og oppgaver på nye måter. Jeg bare tenkte at et ikke var noe valg å gi opp og heller tenke positivt. Hadde da 2 hender og klarte jo leve fint med det. Finnes folk i mye verre tilstand en meg brukte og bruker jeg tenke. Jeg var så heldig å leve å skulle ikke la en slik filleting stoppe meg fra å leve eller gjøre de tingene jeg ville.

Så hvorfor ikke gå hakket videre i treningen tenkte jeg. Jeg som de fleste andre har sett fitnessmodeller og alle har jo sine syn på hva de synes er fint eller ikke. Jeg tenkte med meg selv at slik hadde jeg ingen sjans å se ut eller bli, men måtte sette meg ett mål! Målet endte på å skulle stille i bikini fitness og slik ble det. Gikk på steinharde dietter, trente 2-3 ganger om dagen i flere måneder for å kunne stå på scenen knappe 10 minutter. Det som er saken er at det var MITT mål og viktig for MEG. Bare det å kunne nå det var utrolig. Kjenne at jeg faktisk kunne klare det jeg satte meg som mål. Det gjorde noe med selvtilliten min. Jeg fant ut at jeg hadde en vilje av stål (burde skjønt det før) og klarte faktisk å kune skryte av meg selv! Føltes deilig. Man skal være stolt av seg selv uansett. Alle er unike og spesielle på hver sin måte. Det mange glemmer er at alle har en historie. Man skal ikke dømme noen før man har hørt den. Lover deg at du blir å se annerledes på den personen etter det!! Alle går igjennom vanskelige ting, alle går igjennom følelsesregisteret en eller flere gangeri livet. Det er en grunn til at personer du møter er akkurat som de er den dag i dag.

Nå skal jeg jo ikke bare gå inn på de negative tingene heller, men det jeg har gjort å opplevd i mitt liv har gjort meg til den jeg er idag og jeg ville vise dere litt av hvorfor jeg er som jeg er idag. Jeg har opplevd mange gode og spesielle saker så langt. Jeg har født 2 flotte jenter. Klart man ikke alltid har det perfekt som familie, men hvem har det egentlig? Jeg kan være den første til å innrømme at det har ikke vi. Vi har det utrolig fint sammen, men man må da regne med litt bruduljer når man har forskjellige personligheter under samme tak.Og hvorfor utagerer man hjemme? Fordi man føler seg trygg nok til å vise følelser. Det burde man faktisk ta som ett godt tegn! Det er sunt å krangle innimellom. Det viser at man bryr seg. Utrolig å tenke på at døtrene mine er 6 og 8 år gamle! Tiden flyr..

Jeg har funnet en utrolig bra mann. Min bestevenn og den som både forstår og kjenner meg best. Ett annet minne som er stort. Den dagen vi giftet oss. Klart som alle andre har vi hadd opp å nedturer, men vi har valgt å kjempe for hverandre. Kjempe for familien vår! Jeg gir ikke lett opp selv om det til tider har føltes tungt. Det ordner seg til slutt. Man må bare tørre å si ifra. Si ifra hva man tenker og hva man føler! Ellers blir det utrolig vanskelig å vite hva den andre mener eller vil fram til! Kommunikasjon er nøkkelen!

IMG_0759

Hvis jeg skal oppsummere hvor jeg er idag så står jeg slik stilt  : Mann, unger , hund, katter, hus, biler, garasje og nå ENDELIG drømmeutdanning. Har lenge slitt med å finne meg selv om man kan si det sånn. Aldri funnet meg til rette og blitt lei. Dette med trening har jeg jo gjort endel år nå så da tenkte jeg at hvorfor ikke gjør om hobbyen til jobb! Lære mer. Man blir jo aldri utlært. Hjelpe andre og lære bort det jeg har erfart å lært. Jeg syns ikke man bør sitte inne med kunnskap uten å dele. Jeg hjelper gjerne til hvor jeg kan og jeg elsker å møte nye folk, bli kjent med nye mennesker og bare prate med dem. Man lærer alltid noe av andre. Endelig kan jeg kalle meg PERSONLIG TRENER! Det føles fantastisk etter noen intense måneder med pugging, pugging å atter pugging! Tok ett intensivkurs i sommer i Spania og lærte masse nytt og møtte likesinnede når det gjaldt trening. Det gjorde at brikkene falt på plass. Har aldri før villet noe mer enn dette! Tok også den teoretisk eksamen 2 ganger før jeg sto, den praktiske sto jeg første gangen! Det var tøft å ikke klare det ved første forsøk. Deppa noen dager før jeg fortsatte kursen videre.  Jeg gleder meg til å sette igang og lære, møte folk og bare spre liv! Corny skrevet muligens, men for meg blir det blir fantastisk! Livet mitt nå har aldri vært bedre! Jeg er klar livet..

 Vet mange kanskje tenker at dette ikke var så ille, men det er min historie og jeg sier ikke at andre ikke har det dårligere eller verre for den saks skyld! Jeg er bare meg og det er det jeg «kan»!!

«BE YOUR OWN KIND OF BEAUTIFUL»

IMG_9317

 

Skrevet av Asta Samanta Harsten

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here