Er vitamin/mineral-tilskudd farlig?

0
218

Den generelt negative holdningen som Statens ernæringsråd har til kosttilskudd, er faglig sett dårlig begrunnet, sier professor Poleszynski.












AMERIKANSKE TILSTANDER:
Mens myndighetene advarer mot faren ved å
bruke ernærningskonsentrat og naturlige emner,
så selges nå tidligere reseptbelagte legemidler
rett over disk på bensinstasjonen.


Sammenliknet med f.eks. inntak av matvarer er det liten tvil om at kosttilskudd utgjør en minimal helserisiko.


Bivirkninger selv ved korrekt bruk av legemidler er derimot forbundet med betydelig risiko: I USA anslås at mellom 76 000 og 137 000 mennesker dør hvert år i sykehus etter korrekt inntak av legemidler (35).


Fagfolk har lenge diskutert hva vi bør spise for å få best mulig helse. Er et vanlig norsk kosthold godt nok, slik Statens ernæringsråd sier, eller trenger vi ekstra tilskudd av vitaminer og mineraler? En stor og økende andel av befolkningen bruker kosttilskudd for å sikre at de inntar nok vitaminer og mineraler. Er dette skadelig, eller kan det gi oss bedre helse på lang sikt? Ernæringsfysiolog cand. scient. Dag Viljen Poleszynski diskuterer slike spørsmål med utgangspunkt i en TV-debatt hvor Ernæringsrådets direktør sterkt advarte mot mulige helseskader av kosttilskudd. Artikkelen gjennomgår det materialet som på forespørsel ble oversendt forfatteren av direktøren og konkluderer at kosttilskudd ikke representer noen alvorlig helsefare. Tvert imot tyder foreliggende data på at kosttilskudd har et betydelig forebyggende og terapeutisk potensiale. Derfor oppfordres det til debatt om hvordan man kan bidra til at befolkningen sikres optimale dagsinntak av alle næringsstoffer, og ikke bare de anbefalte minsteinntak som myndighetene går inn for.























Dag Viljen Poleszynski er
Dr.philos. professor II v/
Høgskolen i Harstad. Han er
også faglig redaktør i bladet
Mat & helse. Dag er utdannet
cand. scient. i ernæringsfysilogi
ved Univ. i Oslo.

Gunn-Elin Aa. Bjørneboe diskuterte (direktør i Statens ernæringsråd) og undertegnede ”Trenger vi vitamintilskudd?” i morgenprogrammet på TV2. Etter å ha interessert meg for ernæring og kosttilskudd gjennom 20 år var det ingen overraskelse at Bjørneboe og undertegnede var uenige. Hun fremla myndighetenes offisielle standpunkt: ”Et variert norsk kosthold inneholder alle de næringsstoffene folk flest trenger.” Kosttilskudd er ifølge Bjørneboe unødvendig for folk flest, og de som likevel bruker dem, risikerer å kaste bort pengene (Statens ernæringsråd anbefaler likevel vitamin D til spedbarn, innvandrere og eldre, samt folat til gravide og ammende og tilskudd til andre med ”spesielle ernæringsbehov”).


I tillegg til å avvise den terapeutiske nytten av vitaminer og mineraler hevdet Bjørneboe to ganger i programmet at inntak av kosttilskudd kan føre til dødsfall. Undertegnede ba derfor om referansene til artikler der dødsfall etter inntak av vitaminer omtales. Bjørneboe henviste til sju eksempler for å underbygge sin påstand, her diskutert i kronologisk rekkefølge:


Forgiftning med vitamin D?
Det ble henvist til to artikler: En rapporterte om alvorlige bivirkninger hos små barn (1), en annen (2) rapporterte om et Boston-meieri som i 1987-91 leverte melk til 11 000 husholdninger i 42 bydeler. Pga. en produksjonsfeil inneholdt melken 70-600 ganger mer vitamin D enn tillatt, i Massachusetts begrenset til 550 internasjonale enheter (IE) (dvs. 13,75 µg per l, mot 960-8250 µg i den feildoserte Boston-melken). Ernæringsrådets anbefalinger for voksne er 5 µg per dag, øvre grense for sikkert inntak er fastsatt til 50 µg (3).


Artikkelen fra 1969 (1) diskuterer en arvelig genetisk defekt karakterisert av forkalkninger i aorta, deformiteter i ansiktet og alvorlig mental tilbakeståenhet. Symptomene kan allerede opptre hos spedbarn og skyldes medfødte defekter i omsetningen av vitamin D; selv dagsinntak på 10-20 µg ansees for giftige. Eksemplet har liten relevans for voksne som kjøper kosttilskudd på apotek eller i helsekostforretninger.


I USA blir 98% av all kumelk tilsatt vitamin D for å sikre at folk flest får nok av vitaminet, og rapporterte skader er få. I det nevnte tilfellet i Boston (2) tilsatte meieriet rutinemessig melken vitamin D, og det tok fem år før man oppdaget at man hadde tilsatt helseskadelige mengder! Prøver viste at melken inneholdt langt mer enn tran, som inneholder 2 160 µg/l (det anbefales 5 ml daglig, tilsvarende to ganger anbefalt inntak av vitamin D). Derfor er det bemerkelsesverdig at bare 19 av meieriets kunder (hvorav 12 var over 60 år gamle) ble forgiftet av vitamin D. Blant et totalt antall på 56 identifiserte tilfeller av hypervitaminose D (hvorav 35 ble regnet som definitive) i perioden 1987-91, ble det registrert to dødsfall: En 86 år gammel mann døde av hjertearytmi, og en 72 år gammel kvinne døde av en opportunistisk infeksjon sekundært til bruk av immunsupprimerende midler mot hyperkalsemi.


Tatt i betraktning at mange tusen mennesker i Boston-distriktet mange år daglig drakk melk som inneholdt inntil flere tusen µg vitamin D per liter (se ovenfor) uten å bli syke, synes Ernæringsrådets øvre grense for sikkert dagsinntak på bare 50 µg (3) å være lavt. Kosttilskudd inneholder sjelden over 5 µg per tablett og kan derfor umulig representere noen fare. Man bør kanskje advare mot å kombinere kosttilskudd med mye soling og inntak av matvarer anriket med vitamin D (4). I Norge tilsettes ikke vitamin D i kumelk, hvilket synes fornuftig. Dersom myndighetene er redd for overdosering, har man mulighet for å avvikle tilsetning av vitamin D til smør og margarin.


Kan økt seleninntak være farlig?
En artikkel beskriver to cystisk fibrose-pasienter (5) som ble gitt selen i moderate doser. Cystisk fibrose er en lunge- og systemsykdom med høy dødelighet; man kan bl.a. få så sterk slimdanning at man kan bli kvalt (6). Artikkelen beskriver en 17 år gammel gutt som fikk 400 µg selen per dag og like etter hadde en forverring av sykdommen. Etter innleggelse i sykehus ble tilstanden bedre, og han ble skrevet ut etter to uker. Det andre tilfellet gjaldt en alvorlig underernært pike på 11 måneder som fikk 25 µg daglig, og som døde i sykehuset. Obduksjonen viste normale nivåer selen i indre organer. Forfatterne konkluderte at selen kunne ha bidratt til forverring av tilstanden.


Konklusjonen har liten relevans for normalbefolkningens inntak av selen. Selv om selen er giftig i store doser, var det i 1988 foretatt flere kliniske forsøk med voksne med tilskudd fra 1 000 til 5 000 µg selen/dag. Selv om forsøksperiodene varte fra seks mnd. til to år, ble ingen forgiftninger konstatert (7). Til sammenlikning ligger norske minimumsanbefalinger på bare 20 µg/dag (3), mens nordiske maksimalgrenser er fastsatt til 300 µg/dag (8). Erfaringer fra områder i Kina med ekstremt selenrik jord tyder på at man må opp på livslangt dagsinntak på 3 000-5 000 µg organisk bundet selen før forgiftning blir endemisk (8, 9).


Er aminosyren tryptofan giftig?
En artikkel meldte i 1990 (11) om forgiftningssymptomer og dødsfall etter inntak av tryptofan. Etter mer enn ti års forskning ble tryptofan – en essensiell aminosyre – omkring 1974 tilgjengelig i store doser. Den ble etter hvert brukt av millioner av amerikanere og vesteuropeere mot depresjoner og søvnforstyrrelser (12, 13) uten at alvorlige bivirkninger ble påvist (14). 15 år senere begynte rapporter å strømme inn om eosinofilt myalgisk syndrom, som medfører bl.a. leddsmerter, tretthet, feber, hoste, ødemer, utslett, hårtap og nerveskader (15). Først etter at over 5 000 personer var rammet, hvorav noen titalls døde, fant man at årsaken til dette syndromet måtte skyldes inntak av tryptofan (14-16).


Flere forskere lanserte en hypotese som knyttet symptomene til giftvirkninger av tryptofan eller til en metabolitt. En alternativ hypotese var at aminosyren var blitt forurenset av giftstoffer (16). Sistnevnte hypotese ble bekreftet i 1991, da man påviste at ett bestemt merke kunne settes i forbindelse med syndromet, nemlig tryptofan fra den japanske farmasigiganten Showa Denko, som i 1988 innførte en ny bakteriestamme for å øke produksjonen. Dette førte til at aminosyren ble forurenset med giftige kjemiske forbindelser, senere anslått til ca. 60 forskjellige, hvorav den viktigste var 1-metyl-1,2,3,4-tetrahydro-beta-karbolin-3-karboksylsyre (14). Det amerikanske helsedirektoratet (FDA) innførte straks forbud mot salg av tryptofan. Dette kom beleilig på den amerikanske legemiddelindustrien, som på samme tid var i ferd med å utvikle serotoninopptakshemmere, i USA lansert av Eli Lilly som ”lykkepillen” Prozac (17). Naturmidlet tryptofan kan ikke patenteres og representerte derfor en trussel mot farmasøytisk industri (14). Selv om tryptofan er dokumentert effektivt mot bl.a. depresjoner og er forbundet med få bivirkninger – i motsetning til serotoninopptakshemmere som Cipramil eller Seroxat (18) – er tryptofan fortsatt forbudt i en rekke land.


Kan krompikolinat føre til forgiftninger?
En 33 år gammel kvinne ble innlagt på sykehus med vekttap (høyde 157 cm, vekt 41 kg), anemi og leverskader (19). Hun var utslitt, hadde feber og frysninger, magesmerter, kvalme og brekninger. Etter å ha blitt diagnostisert schizofren og depressiv seks måneder før innleggelsen hadde hun inntil to uker tidligere fått månedlige injeksjoner med fluphenazin (Siqualone) og brukte Seroxat. Etter 26 dager i sykehus ble hun skrevet ut med sluttdiagnosen hemolyse og lever- og nyresvikt sekundært til kromforgiftning. Et år senere hadde hun normale blodverdier.


Pasienten hadde inntatt 1 200-2 400 µg krom/dag i 4-5 måneder, noe forfatterne mente var hovedårsaken til sykdommen. Det kan imidlertid synes noe søkt å bruke en slik kasuistikk som bevis for giftvirkning av krom. En mer sannsynlig forklaring vil være pasientens grunnlidelser (schizofreni, depresjon og anoreksi) og behandlingen. Bedring av tilstanden måtte kunne forventes etter seponering av medikamenter og gjenoppretting av ernæringsstatus. Anbefalt dagsinntak for krom er 50-200 µg/dag, men fordi doser inntil 70 000 µg regnes som ufarlig (20), er det ikke fastsatt noen øvre grense for giftighet. Den omtalte pasienten inntok 6-12 ganger anbefalt dagsinntak, noe som neppe vil skade friske personer. De vil imidlertid neppe ha nytte av så store inntak og vil sjelden anbefales mer enn 600-800 µg/dag i terapeutisk øyemed.


Er vitamin A farlig?
En artikkel (21) omtaler behandling av lungebetennelse i Lima, Peru, med store doser vitamin A. 95 barn (alder tre mnd. til ti år) ble ved innleggelse i sykehus enten gitt 100 000 IE (1 IE = 0,3 µg retinol) vannløselig vitamin A og 50 000 IE dagen etter (de under 12 mnd.) eller dobbelt så mye (de over ett år gamle). Til sammenlikning er anbefalt dagsinntak for barn under fire år i Norden 400 µg (1 333 IE) og øvre grense for voksne 7 500 µg eller 25 000 IE (3). Forsøket viste at vitamin A ikke bedret prognosen, men forverret visse symptomer. Forfatterne fant ingen tegn til forgiftning, men konkluderte likevel med at vitamin A bare bør brukes mot meslinger eller ved påvist mangel. Siden vanlige kosttilskudd sjelden inneholder mer enn 5-10 000 IE (10 ml tran inneholder 2 160 µg retinol, dvs. 7 200 IE) og selv syke barn tåler doser som er 20 ganger høyere enn dette, synes det å være lite belegg for å skape angst for overdosering med vitamin A blant folk flest.


Bør man innta syntetisk betakaroten?
En oversiktsartikkel diskuterer ulike aspekter forbundet med bruk av naturlig og syntetisk betakaroten (22). Forfatterne viser at tilskudd ikke alltid har de ønskede virkningene; bl.a. brukes som eksempel en finsk undersøkelse hvor 29 133 mannlige røykere (alder 50-69 år) ble inndelt i fire grupper som enten fikk bare betakaroten (20 mg/dag), vitamin E (50 mg/dag), begge deler eller ingen tilskudd. Etter åtte år viste det seg overraskende nok at de som ble gitt betakaroten, fikk mer lungekreft enn øvrige grupper (23, 24). Eksemplet er flittig brukt av motstandere av kosttilskudd (25, 26), til tross for at den finske studien (23) er sterkt kritisert (27, 28). Forsøket brukte syntetisk betakaroten sammen med et syntetisk fargestoff (quinolin, et derivat av kulltjære) som dyreforsøk har vist kan være kreftfremkallende (29, 30). Studien bør om noe tjene som advarsel mot sigarettrøyking og mot inntak av isolerte, kunstige antioksidanter. Røykere mangler ofte vitamin C, som er nødvendig for å holde betakaroten og andre antioksidanter i redusert tilstand (27). Hvis man bruker kosttilskudd, bør de inneholde naturlige antioksidanter fra frukt og grønnsaker. Blant annet kan vises til at 128 av 156 uavhengige undersøkelser foretatt før 1992 har vist at inntak av frukt og grønnsaker reduserer forekomsten av kreft (31). Her er undertegnede og Statens ernæringsråd enige. Seriøse helsekostprodusenter satser på naturlige konsentrater som inneholder samtlige karotenoider i naturlig form, hvilket neppe er noen fare for folkehelsa.


Urter og kosttilskudd
En undersøkelse basert på data fra det nasjonale senteret for giftinformasjon i London klassifiserte rapporterte bivirkninger av kosttilskudd 1991-95 (32). Blant 785 tilfeller ble 12 ansett som ”bekreftet”, 35 ”sannsynlige” og 738 ”mulige” bivirkninger. Blant de ”bekreftede” var det en pasient som hadde inntatt 30 mg kobber daglig (ti ganger anbefalt dagsinntak) i tre år, og som utviklet skrumplever med etterfølgende leversvikt. Registrerte bivirkninger dreier seg om allergier fra propolis og dronninggelé, grønn musling og kamillete, leverforstyrrelser av vendelrot og khat, søvnløshet ved inntak av guarana (en tropisk plante med koffein og teobromin), samt interaksjoner mellom legemidler og urter. Kinesiske urter ble i to tilfeller satt i sammenheng med leversvikt og dødsfall. Forfatterne av artikkelen konkluderte likevel at ”samlet risiko for publikum synes lav”, selv om ”visse grupper tradisjonelle midler [har] vært forbundet med en rekke potensielt alvorlige uønskede virkninger”. I USA, hvor omsetningen av urter og kosttilskudd er meget stor, er erfaringen den samme (33): ”…de fleste botaniske produktene brukt som kosttilskudd i USA er sikre. Det finnes relativt få rapporter i den vitenskapelige litteraturen som indikerer potensiell eller reell giftighet ved bruk av slike produkter. …slike rapporter …er enkelttilfeller som involverer allergiske reaksjoner eller giftvirkning pga. feil merking, forurensninger eller en overømfintlighetsreaksjon, selv om produkter er inntatt på anbefalt vis og med riktig dosering.”


Anbefalinger om bedre merking, økt opplysning, et system for evaluering av ukjente planter samt kontinuerlig overvåking for å hindre alvorlige bivirkninger (32) synes derfor å være relevante forslag for å hindre fremtidige bivirkninger.


Konklusjon
Gjennomgangen viser at Gunn-Elin Bjørneboe ikke kan dokumentere dødsfall pga. inntak av vitaminer eller mineraler fra kosttilskudd. Den generelt negative holdningen som Statens ernæringsråd har inntatt til kosttilskudd, er dessuten faglig sett dårlig begrunnet. En omfattende litteraturgjennomgang viser at det er vanskelig å påvise alvorlige bivirkninger av vitaminer og mineraler nesten uansett dosering. De få tilfellene som er rapportert, gjelder vitamin A og vitamin D og enkelte mineraler (34). Sammenliknet med f.eks. inntak av matvarer er det liten tvil om at kosttilskudd utgjør en minimal helserisiko. Bivirkninger selv ved korrekt bruk av legemidler er derimot forbundet med betydelig risiko: I USA anslås at mellom 76 000 og 137 000 mennesker dør hvert år i sykehus etter korrekt inntak av legemidler (35).


Nordiske myndigheter er generelt forsiktige med å anbefale kosttilskudd og fokuserer hovedsakelig på mulige negative konsekvenser for befolkningen (36, 37). Imidlertid viser kliniske erfaringer og dokumenterte studier at individuelt tilpasset bruk av kosttilskudd både kan forebygge og i mange tilfeller helbrede eller holde i sjakk mer enn 120 vanlige sykdommer, inkludert sirkulasjonsforstyrrelser, immunsvikt og mentale lidelser som schizofreni og anoreksi (38-43). Det synes derfor velbegrunnet å anbefale både å ”spise riktig og ta multivitaminer” (44). Erfaringer viser nemlig at selv om befolkningens inntak av næringsstoffer i gjennomsnitt er tilstrekkelig for å unngå mangelsykdommer, er dette ikke nok til å forhindre sykdommer som hjerteinfarkt, kreft og diabetes II.


I en rekke fagmiljøer i andre land er man kommet langt i å diskutere hvorvidt anbefalinger om et minimums dagsinntak bør suppleres med optimalt dagsinntak av samtlige kjente næringsstoffer, bl.a. basert på beregninger som tyder på at steinalderdietten hadde langt større næringstetthet enn dagens kosthold (45, 46). En ideell stiftelse med formål å gi dokumenterte anbefalinger om sammenhenger mellom ernæring og helse, Vitamin Research & Information Service (VERIS), har nylig gjennomgått 192 studier av vitamin E. VERIS konkluderer at optimalt inntak av vitamin E per dag er minst 100 mg per dag, og kanskje så mye som 300-500 mg, eller 30-50 ganger høyere enn anbefalt dagsinntak (47). Diskusjonen omkring optimale næringsinntak har pågått i årtier i andre land, men debatten har bare så vidt kommet i gang i Norge (25, 26, 48). I stedet for å overfokusere på hypotetiske farer forbundet med overdosering av konsentrerte næringsstoffer, bør Statens ernæringsråd delta med faglige innspill om potensialet for å høste positive helsegevinster av å øke befolkningens næringsinntak gjennom kosttilskudd. Samtidig bør de finne en mer nøktern form hvis de ønsker å advare mot en hypotetisk overdosering av enkelte næringsstoffer.