Fjelltopper over 2000 meter

0
259

Dekket av et tykt lag hvit glasur, jomfruelige og tilsynelatende utilnærmelige: Slik fremstår våre høyeste fjelltopper i vintersesongen, om mulig enda mer imponerende enn til andre årstider.












Artikkelforfatteren gav høsten 2005 ut boka
«Norges fjelltopper over 2000 meter«, et rikt
illustrert bokverk som omfatter samtlige av
landets fjelltopper over denne høyden.
Ønsker du å lese mer om denne boka eller
se flere fjellbilder kan du besøke nettstedet
glittertindforlag.net/


Toppturer
vinterstid


Dekket av et tykt lag hvit glasur, jomfruelige og tilsynelatende utilnærmelige: Slik fremstår våre høyeste fjelltopper i vintersesongen, om mulig enda mer imponerende enn til andre årstider.



Generelt er toppene mer krevende på vinteren enn om sommeren, men avstandene går raskere unna. Til gjengjeld er langt flere atkomstveier vinterstengt, slik at det er først og fremst topper i randsonene som er best egnet for dagsturer. Sesongen er primært fra påsketider og til ut i mai (i mai åpner dessuten mange av høyfjellsveiene og gjør fjellet lettere tilgjengelig igjen), men en god del topper kan fint bestiges tidligere på vinteren, selv om korte dager og lave temperaturer fort kan bli en begrensning.



Hva er det så som lokker der oppe i den hvite årstid? For noen er det lange og friske nedkjøringer, for andre er det de mektige utsyn. Det fysiske slitet og utfordringen vil andre fremheve, mens atter andre setter opplevelsen av den mektige vinternaturen fremst. Uansett hva man er ute etter, er en skitur til en av våre høyeste tinder en gnistrende ”blå-hvit”vinterdag en uforglemmelig naturopplevelse. I april og mai, når dagene er lange og nettene lyse, kan man i tillegg sette en ekstra spiss på en slik tur med å starte så tidlig at man får oppleve soloppgangen med sitt fortryllende fargespill på toppen.



I denne artikkelen vil vi presentere en håndfull flotte skitopper over 2000 meter av varierende vanskelighetsgrad, men husk at disse er bare noen få eksempler blant de mange tindene som egner seg fremragende for skibestigninger.



Galdhøpiggen – Kongen også om vinteren


Galdhøpiggen – 2469 meter over havet. Høyere kommer du ikke i Norge, eller Nord-Europa for den saks skyld, og hvorfor ikke på ski?













Flest vinterbesøk får nok Galdhøpiggen rundt påsketider fra Spiterstulen, som har vinterbrøytet veiforbindelse i den perioden stedet holder åpent. Fra hytta går det bratt oppover lia mot vest(normalt liten rasfare her, vurder forholdene), enten langs sommertraséen, eller lenger til høyre et stykke langs ruta mot









Juvasshytta før man dreier mot venstre i retning
fortoppen Svellnose. Fra









Svellnose bærer det over enda en fortopp, Keilhaus topp, før man etter omlag 1500 effektive høydemeter kan innta Norges tak.



Utsikten: Forhåpentligvis hvitpudrete spir, knauser, tårn, tinder, høer og hauger og jomfruelige breflater så langt øyet kan se. Tilbake er det nedoverbakke for alle pengene, med unntak av 2 knøttsmå moter.



Tidsforbruk: 5-7 timer + pauser.
Brutto høydeforskjell: Ca. 1500 meter.
Vanskelighetsgrad: Middels.



Alternativt utgangspunkt er Bøverdalen / Raubergstulen i nord, hvorfra man i praksis kan bestige Galdhøpiggen hele vinteren. Når sommerskisenteret på Vesljuvbrean åpner på forsommeren, er det dessuten fine skibestigningsmuligheter for dem som ennå ikke er lei av snø og ski, men man må som alltid ta sine forholdsregler på Styggebrean.



Mugna – ”Folketoppen” over 2000 meter


Det er ikke mange av Jotunheimens fjell som får besøk av så mange par ski som Mugna (en del av Kalvehøgdmassivet i Gjendealpene), denne forholdsvis enkle toppen i Sørøst-Jotunheimen.













Kalvehøgda Mugna.
Frem til veien over Valdresflye åpner etter vinterstenging rundt 15. april, er det nokså stille og rolig her, men så snart veien åpner, strømmer skiturisene til. Fra Valdresflye Vandrerhjem går man rett vestover opp til Steindalen, sørvestover Raslet forbi sørveggen på Rasletinden og opp på bandet mellom denne og Mugna.









Herfra er det småkuppert og tidvis litt avblåst (les oppstikkende stein) bort til toppen. Fra Mugna kan man utmerket fortsette videre over hele ryggen via Austre Kalvehøgde til Vestre Kalvehøgde.



Tidsforbruk: 4-6 timer + pauser.
Brutto høydeforskjell: Ca. 850 meter.
Vanskelighetsgrad: Lett.


PS! Denne toppen egner seg best for vanlige fjellski og ikke tunge telemarkski eller randonnéutstyr.



Gjertvasstinden
Krevende langturblant Jotunheimens villeste tinder


Lengden på denne turen gjør den best egnet fra påske og utover når dagene blir lengre. Sognefjellshytta er et fint utgangspunkt. Veien åpner normalt tidlig i mai. I tillegg er stedet åpent rundt påsketider, og da er det en dagsmarsj inn til hytta.













Fra Sognefjellet sklir man ned Vetleutledalen til foten av fjellet, før bakken mange refererer til som ”Norges lengste motbakke” tar til. Bratt, bratt bærer det oppover, og man er avhengig av stabil snø for å gjennomføre dette trygt. Etter hvert kommer man opp på den 1924 meter høye fortoppen, hvor utsynet åpner seg for alvor. Mot øst ligger hele Jotunheimens tindeverden brettet ut, mens










den vakre snøkammen opp mot
Gjertvasstinden lokker der fremme.


Først må man opp til en ny fortopp på 1982 meter. Kneika opp hit er styggbratt (rundt 50 grader), og uten jevn, stabil snø kan det bli vanskelig å komme opp. Videre er det enkelt til like under topplatået. Her drar man seg best litt ut til høyre i den bratte flanken mot Gjertvassbreen (ingen utglidning her!). En skavl kan skape litt problemer akkurat i det man tar seg opp på selve platået, men når den er unnagjort, er det ”ingenting” lenger som kan hindre deg i å nå toppen.



Utsikten fra Gjertvasstinden er det ikke mange steder som slår. Du kan følge linjen på Styggedalsryggen bortover mot Store Skagastølstinden, mens resten av Hurrungane danner et taggete bakteppe. Ellers er det bare å snu seg i alle himmelretninger og la seg imponere.



Dette er en krevende vintertur, hvor krevende avgjøres av vær og snøforholdene. Turen bør kun gås under gode forhold, og isøks og stegjern bør være med i sekken, ev. også tau.



Alternativt:
Fra Helgedalen ovenfor Turtagrø kan man ta seg opp mot Gjertvassbreen og opp den østligste av brearmene som når opp til østryggen like nedenfor toppen. Dette er en styggbratt variant som stiller enda større krav til skiløperen enn østryggen.



Tidsforbruk: 10-16 timer.
Brutto høydeforskjell: Ca. 1800 meter.
Vanskelighetsgrad: Krevende.




Lodalskåpa – Fra vestlandsfjord til ”himmels” på en dag


Jostedalsbreen på langs er en meget populær skitur, hvor en bestigning av Vestlandsdronninga, som Lodalskåpa også kalles, normalt er en finværsbonus, men toppen er også en fin og lang dagstur fra Bødal ved Lovatnet. Bomveien oppover mot Bødalssæter er ikke vinterbrøytet, så tidlig på vinteren vil man måtte gå de 500 ekstra høydemeterne opp hit i tillegg.













Fra Bødalssæter går man innover flatene mot Bødalsbreen, før man dreier mot venstre opp gjennom bratt krattskog opp til snaufjellet innover mot Kåpevatnet. På høyden før Kåpevatnet svinger man mot høyre og tar fatt på den seige Brattbakken som bærer navnet sitt med rette. På toppen av kneika er man









ved kanten av Jostedalsbreen, og her står en diger varde som kan være et nyttig hjelpemiddel ved dårlig sikt på returen. Fra brekanten er det et par kilometer flatt over breen i retning Ståleskardet, før en riktig bratt kneik må forseres på vei opp til den flotte Veslekåpa. Herfra har man imponerende utsikt til Lodalskåpa som ser både bratt og ”vemmelig” ut fra denne kanten. Fra Veslekåpa (som ofte også rundes i sørøstflanken) følges snøeggen et stykke nedover, før man traverserer til venstre under Kåpa med kurs mot et markert hakk med en liten pinakkel på venstre side. Fra hakket går man litt opp til høyre og følger en renneformasjon oppover. Det er veldig bratt til å begynne med (ca. 50 grader), og en isøks bør være med. Ved krevende snøforhold trenger man dessuten stegjern. Tausikring kan også være nødvendig. Returen følger samme trasé, men ved liten rasfare kan man kjøre ned snøbreen til venstre for selve Brattbakkryggen.



Tidsforbruk: 8-12 timer.
Brutto høydeforskjell: 16-2100 meter (avhengig av hvor langt man kan kjøre oppover mot Bødalssæter).
Vanskelighetsgrad: Krevende.



Andre alternativer: Lodalskåpa kan også bestiges med utgangspunkt i Jostedalen via f.eks. Fåbergstølsbreen, noe som er en vel så lang tur. På vei innover breen passerer man Brenibba, den andre 2000-metertoppen på Jostedalsbreen, og det er kun en beskjeden avstikker som skal til for å få med seg denne også.



Holåtindane – Tre flotte skitopper i lite besøkte trakter


Som ”trillinger” ligger disse temmelig like toppene langs sørkanten av Holåbrean. Det er ikke spesielt mange som ferdes i disse traktene, bedre kjent som Breheimen, noe som både er litt synd og rart, for området er intet mindre enn et eldorado for høyfjellskiløping.













Fra Sota Sæter (bomvei innover fra riksvei 15 i Skjåk) skrår man nesten umiddelbart opp gjennom den bratte, skogkledde lia med kurs for snaufjellet. Det er en tøff stigning i starten, før et snillere terreng venter over Sotjørnin og rundt indere del av Tundradalsbotnen. Fra Grøntjønnin følger man kanten av en liten snøbre opp til bandet sør for Ytre Gjelhøe.














Vil man bestige alle tre Holåtindane, har man en god jobb foran seg, men det er fullt ut mulig. Først sklir man ut på breen. Den nærmeste toppen, Vestre Holåtinden, som etter vår mening også har den fineste utsikten av alle tre, bestiges fra nordvest via en nokså bratt snøbakke, og mange nøyer seg med denne. Den neste og høyeste, Midtre Holåtinden, kan traverseres, men det forutsetter en del skibæring.













Det er muligens best å sette igjen skiene og gå opp og ned den greie vestryggen, for så å ”skli” rundt toppen ute på breen mot nord og ta ”sistemann”, Austre Holåtinden på samme måte (via vestryggen uten ski).



Tidsforbruk: 8-13 timer.
Brutto høydeforskjell: 14-1700 meter.
Vanskelighetsgrad: Middels.
















En viktig del av sikkerheten
når man ferdes i fjellet,
ligger i bekledningen din.
Sørg for at du alltid har med
klær nok til å takle værskifte
og i verste fall overnatting
ute/snøhule. I noen tilfeller
er det langt bedre å grave
seg ned enn å snu.



Tips til ting å tenke på, som bekledning:


Selv om jakka ofte kan pakkes i sekken og orienteringen er en smal sak når sola skinner fra skyfri himmel, skifter forholdene fort i vinterfjellet. Full vinteroppakning og tilstrekkelig erfaring fra vinterfjellet bør være på plass. Blir man overrasket av uvær i vinterfjellet, kan man bli nødt til å stå ut med en ufrivillig overnatting, og da hjelper ikke en rompetaske med solkrem, kvikk-lunsj og appelsin stor.



En annen faktor man selvstendig må kunne vurdere, er snøskredfaren. Denne varier svært mye i løpet av en vinter. Selv om disse fem toppene ikke er blant de mest utsatte, kan man ved ugunstig veivalg raskt komme ut i skredfarlig terreng. Ved ekstrem stor snøskredfare bør nok enkelte av disse toppene droppes.



Enkelte skibestigninger krysser breer. Selv om mange breområder er forholdsvis trygge på ski vinterstid, er det en forutsetning at man har tilstrekkelig kunnskap til å vurdere hvorvidt det er trygt eller ei. Snømengder og forholdene generelt kan variere mye fra år til år og gjennom sesongen.