Høydehus

0
86

ØKENDE KRAV TIL RØDE BLODLEGEMER: Høydehus dukket opp i Norge i 1995, og siden da har denne typen doping blitt benyttet. Høydehus er lov. Gråsone og vel så det.













Høyde
trening




Det å bestige høye fjell har til alle tider fascinert mennesker og erfaringene har vært delte. Allerede fra langt tilbake i tid rapporteres det om ”Big headache mountain” i Himalaya, hvor man fikk vondt i hodet da man prøvde å passere fjellet. Det fortelles sogar om en krigerstamme som skulle angripe en rivaliserende stamme på andre siden av en fjellkjede, men som måtte vende hjem med uforrettet sak da store deler av hæren av uforklarlige årsaker omkom. Etter de første ballongferdene oppdaget man at enkelte av pilotene kom ned igjen bevisstløse, at de hadde fått pustebesvær eller i verste fall var omkommet. Flere backpackere har merket kroppens merkelige reaksjoner når de har gått Inka-stiene i Peru eller prøvd å bestige Kilimanjaro. For de mer hardbarkede så står Mount Everest som selveste symbolet på manndomsprøven. Her har både vær og vind krevd sine ofre – men også helsefarlige fysiologiske responser som følge av lavt oksygentrykk.













Høyt krav til vilje og røde blodlegemer. Turen
oppover i stadig tynnere luft, er en
formidabel prøvelse.
Tidlig høydetrening..


Når det gjelder idrett og interessen for høydetrening, så hevdes det at russiske skøyteløpere allerede i 1950 årene systematisk benyttet seg av høydetrening for å bedre prestasjonen i høyden og lavlandet. I Roma i 1960 ble det kjent at etiopieren og gullmedalje vinner Abebe Bikila hadde bodd og trent i moderate høyder. OL i Mexico City (2250 moh) i 1968 innledet en viktig periode for det som betegnes for systematisk høydetrening. Under dette mesterskapet fikk man se enkelte bemerkelsesverdig gode resultater i kast og hoppidretter, mens man oppdaget en rekke uforklarlige kollapser og dårlige resultater innen utholdenhetskrevende grener. Flere studier viser redusert prestasjon ved økende høyde. Enkelte studier viser at svært godt trente utøvere kan få nedsatt prestasjon allerede ved 580 moh sammenlignet med havnivå. Imidlertid er det vanskelig å si noe eksakt om hvilken høyde en slik endring finner sted – til det er resultatene for motstridende. Andre studier viser at utøvere kan få en forbedret utholdenhetsprestasjon ved retur til lavlandet etter en tids opphold i høyden. Nok en gang viser studiene ingen entydighet i hvem som har effekt av et slikt opphold, hvor høyt man må reise opp eller hvor lenge man må oppholde seg i høyden. Allikevel har dette periodevis hatt stort fokus innen toppidretten hvor enkelte har sverget til å reise til høyere strøk i mellom Europa og Afrika mens andre har valgt å oppholde seg hjemme i trykkamre/nitrogenkamre. Allerede i 1903 tok Nathan Zunez i bruk trykkammer i forbindelse med høydeforskning. De første trykkamrene kom til Finland i 1993 og Norge i 1995. Disse blir også omtalt som såkalte høydehus, der man kan simulere ulike høyder ved å redusere oksygentrykket ved for eksempel å tilføre mer nitrogen på bekostning av oksygen. Resultatene og erfaringene har vært delte og det er flere toppidrettsutøvere som har hatt til dels svært dårlige erfaringer med høydetrening.



Atmosfæren..


Atmosfæren består av et konstant blandingsforhold av oksygen (ca 21 %), nitrogen (ca 78 %) og små mengder av karbondioksid og edelgasser. Dette blandingsforholdet kan regnes som konstant uavhengig av høyde over havet. Lufttrykket og gasstettheten faller derimot med økende høyde over havet og varierer litt med temperatur, breddegrad, årstid, høy- og lavtrykk. Sagt på en annen måte så vil de enkelte gassmolekylene samles nede ved jordas overflate og ligge mer spredt jo høyere opp i atmosfæren man kommer.



Oksygentransport i kroppen..


Arbeidende muskler bruker i oksygen i energiomsetningen. Oksygenet transporteres fra atmosfæren, via lungene, over lungekappillærene til blodet hvor det meste bindes til hemoglobin (98%) men noe løses fysisk i plasma (2%). Det er viktig å være klar over at det er mengde oksygen løst i plasma som avgjør hvor mye oksygen som bindes til hemoglobin. Dette avgjøres av oksygentrykket. Blodet frakter oksygenet videre til muskelcellene etter behov. Deler av oksygentransporten er trykkavhengig. Det vil si at oksygentrykket påvirker hvor mye oksygen som bindes til hemoglobin og dermed også indirekte hvor mye oksygen som blir tilgjengelig for musklene. Ved økende høyde over havet faller oksygentrykket, slik at transportmekanismene påvirkes negativt. Nå er imidlertid kroppen finurlig innrettet med en rekke kompensatoriske mekanismer som til en viss grad sørger for å opprettholde tilstrekkelig oksygentilførsel. Noen av disse mekanismene inntrer umiddelbart etter ankomst til en viss høyde, mens andre først inntrer etter lengre tids opphold. Dette er noe av årsaken til at man benytter seg av akklimatisering forutfor bestigning av høye fjell. Den kroniske effekten har i mange tilfeller vist seg å gi en vedvarende positiv effekt som man kan dra med seg når man senere skal konkurrere i lavlandet. Dette danner bakgrunnen for interessen for høydetrening i forbindelse med utholdenhetsprestasjon. For andre utøvere kan det også være interessant å vite hvordan de reagerer på å konkurrere i høyere strøk dersom konkurransene legges ved en annen høyde enn de er vant å konkurrere i. Når enkelte utøvere reagerer med dårligere prestasjon allerede ved 600-800 moh så sier det seg selv at det kan være viktig å kjenne til kroppens reaksjoner, slik toppidretten har blitt hvor stadig mindre marginer og detaljer skiller de enkelte utøverne.



For å forstå tankene bak høydetrening så kan det være en idé å se på hvilke reaksjoner og effekter som skjer ved eksponering for høyde. Disse deler vi gjerne i akutte og kroniske effekter avhengig av hvor lenge oppholdet er. Hypoksi er et begrep som omfatter utilstrekkelig oksygentilførsel til muskelvev. Årsakene til dette kan være mange, men i denne sammenheng vil jeg holde meg til det som i litteraturen kalles hypoksisk hypoksi som er redusert oksygentrykk i arterielt blod som skjer pga lavt barometertrykk/oksygentrykk under aktivitet i høyden.



Effekter av høydeeksponering


De akutte effektene inntrer umiddelbart ved ankomst ved høyde, men vil være individuelt betinget, avhenge av bla treningsform, hvor raskt man stiger opp og ved hvilken høyde man befinner seg i.


Ved redusert barometertrykk vil oksygentrykket avta og diffusjonsbetingelsene bli dårligere. Dermed vil mindre oksygenrikt blod fraktes rundt. Kroppen kan kompensere for dette. Umiddelbart etter ankomst vil vi finne en økning i ventilasjon (hyperventilering) og hjertefrekvens (økt blodstrøm). Dette betyr i praksis at du arbeider hardere for å tilføre kroppen tilstrekkelig oksygen enn det du ville gjort på samme belastning ved havnivå. Hvor høyt opp man må før man får en slik respons er individuelt – og det er flere årsaker til dette, som jeg ikke skal gå nærmere innpå. Ved arbeid på en submaksimal belastning vil vi også finne høyere verdier av laktat/melkesyre enn ved samme belastning på havnivå. Man kan altså klare å opprettholde submaksimal belastning ved å kompensere og arbeide hardere.



Ved maksimal belastning vil prestasjonen imidlertid bli redusert siden kroppen ikke klarer å kompensere. I praksis betyr dette at du ved en maksimal test ikke holder ut like lenge som ved havnivå eller at det maksimale oksygenopptaket, som gjerne brukes som en indikator på utholdenhet, blir lavere. Den maksimale mengden laktat/melkesyre man produserer er for øvrig den samme, men ”smellen” kommer gjerne tidligere og mer brått enn man er vant til. Av sekundære effekter vil man gjerne tape mer væske gjennom nyrer og lunger som følge av kald, tørr luft og økt respirasjon, slik at man hurtigere dehydreres, som vil gi redusert blodvolum og økt hjertefrekvens. Dersom man går over 3000 moh synes det som det kan oppstå andre og mer alvorlige komplikasjoner som ødem (hjerne/lunge) og økt sykdomsfrekvens, slik at dette ikke blir benyttet i treningssammenheng. Ved målrettet høydetrening oppholder man seg gjerne på 1800-2200 moh. Ved mer langvarige opphold vil andre fysiologiske mekanismer gradvis ta over.



Ved kronisk eksponering for høyde vil lavt oksygentrykk påvirke nyrene til økt produksjon av erytropoietin også kjent som EPO. En kunstig variant av dette har vært utbredt som doping som enkelte utholdenhetsutøvere har benyttet seg av og blitt tatt for. EPO stimulerer beinmargen til økt produksjonen av røde blodceller som gir økt hematokritt, hemoglobin og en bedre oksygentransport. Intensjonen bak høydetrening er nettopp å oppnå denne effekten, som gir flere røde blodceller og økt evne til å frakte oksygen. I tillegg vil man oppleve en reduksjon i plasmavolum som man ikke helt kjenner mekanismene bak. Man vil også få en kronisk forhøyet ventilasjon – hyperventilering, som sammen med nyrene er med på å styre kroppens syre/base regulering slik at man etter en tid vil produsere mindre laktat enn før – noe som betegnes som ”laktat paradokset”. Etter en tids opphold er det også observert en økning i musklenes mengde av myoglobin og mitokondrier, som favoriserer opptak og forbruk av oksygen.



Nå er det ikke slik at høydetrening medfører umiddelbar suksess, og det er flere utfordringer knyttet til høydetrening. Mye av forskningens motstridende resultater skyldes forskjeller i forskningsdesign, metoder og protokoller. I tillegg viser det seg å være store individuelle variasjoner i hvordan man responderer på redusert barometertrykk. Et annet problem har vært at man ikke klarer å opprettholde intensiteten på treninger i høyden, og dermed får redusert prestasjon pga ”dårligere” treninger. Dette har resultert i at man i enkelte studier har eksperimentert med å bo i høyden (1850 -2200 moh) for så å trene intensivt i lavlandet. Dermed har man klart å opprettholde intensiteten på treningene samtidig som man drar med seg effektene av å bo i høyden. I forbindelse med at det skal dannes nye røde blodceller, så krever dette jern. Jernmangel/ anemi har medført at enkelte utøvere faktisk har trent seg syke av å være i høyden. I andre tilfeller har man tilført for mye jern som på sin side kan være svært helseskadelig. Så spørsmålet om hvem som har effekt av å trene i høyden er relativt åpent. Det viser seg at svært godt trente utøvere gjerne sliter mer under aktiviteten enn dårligere trente, noe man tilskriver diffusjonsforhold i lungene samt hastigheten på blod gjennom lungekapillærene. Videre er det ikke alle mennesker som responderer med hyperventilering eller at de responderer ved ulike høyder. Så konklusjonen blir som for mye annet: ”Mer forskning trengs”.