Hvorfor slipper utøvere unna dopingtestene?

0
201

Det tyngste momentet er ikke nye dopingmidler som kommer til, men mangelen på testing. Det er pengene det står på. Her vil mange vinne mest mulig, og grådighet har dårlig råd.











EN DRÅPE KJEMI som forskere, medisinere og
juksende idrettsfolk samles rundt. Hvem er
synderen, heleren eller steleren. Kommer seg
unna gjør de også.


Denne artikkelen er basert på et intervju med
Wilhelm Rober Glom, som oppholder seg i USA
hvor han skal avlegge doktorgrad/PhD i protein-
og DNA-kjemi.


Det er et utall muligheter, og mye av årsaken til at det er så «lett» å slippe unna med misbruk av kontrollerte substanser, har med økonomi å gjøre.


Det koster å teste utøverne, og dette begrenser hvor grundige analyser som gjøres. I prinsippet gjøres bare rene rutineundersøkelser/standard-
prosedyrer med mindre det er spesielt grunnlag for mistanke. For de aller fleste idrettsgrener er dopingkontrollen derfor begrenset til at (urin-) prøvene testes for innhold av et visst antall kjente substanser (så få som mulig; husk at laboratorietid og -utstyr koster penger, og i for eksempel OL er det MANGE utøvere som skal testes).


Siden det først og fremst er snakk om urinprøver (bortsett fra i sykling og diverse former for friidrett), er man også avhengig av at den forbudte forbindelsen lar seg detektere i urin for at man skal oppdage doping på laboratoriet, altså at spor- eller avfallsstoffer skilles ut gjennom urin, og ikke minst at den forbudte substansen er mulig å identifisere med standardapparaturene de bruker i den forbindelse, som for eksempel GC-MS.













VARIERTEMULIGHETER.
De samme klingende sølvpengene som driver mange
utøvere til å ta dopingmidler, er det som også
forhindrer testingen av utøvere.
Hverken penger
eller dopingmidler er selve problemet, men de blir til
negativekarameller og emner i hendene til
grådigheten og juksets vesen.

Hvis utøveren bruker et stoff som ikke lar seg detektere med standard utstyrsparken, eller som ikke skilles ut i urinen, vil vedkommende stort sett gå fri, siden det kun er en positiv urinprøve som gir grunnlag for en blodprøve (som koster langt mer). Dessverre er det slik at svært få av de potente dopingmidlene lar seg detektere i urinen og med de metodene som benyttes.


«Hadde IOC tatt seg råd til å kjøre blodprøver og et bredere spekter av analyser på alle utøverne, ville det nok vært langt flere som ble tatt.»

Et annet aber, er at IOC ikke kan detektere et ulovlig stoff FØR stoffet har vært i sirkulasjon en stund, hvilket vil si at de som har økonomi til å bruke de siste fremskrittene sannsynligvis slipper unna så lenge de ikke bruker den samme forbindelsen over for lang tid (altså så lenge at IOC får snusen i det «nye» stoffet»).

En svært vanlig metode, er jo også å «låne» frisk urin og føre det inn i urinblæren med kateter – det funker helt utmerket så lenge en vet sånn noenlunde NÅR testen skal tas, og i konkurransesammenheng gjør man jo stort sett det innenfor akseptable tidsrammer.












Vannbaserte anabole
steroider går meget raskt
inn og ut av kroppen, og
det er mulig å på erfarings-
grunnlag og med legehjelp
å styre testosteronnivået i
forhold til testing. Utøvere
på topplan trenger rikelig
hjelp før de kan være sikre
på at juksingen er til å
komme unna med.


Når man kontrollerer testosteronnivået, sjekker man det ikke direkte, men man ser på det såkalte T/E nivået hvilket gir opphav til mange smutthull. Grensene oppad og nedad er rimelig store i utgangspunktet (for å korrigere for at de som har et naturlig høyt forhold ikke skal «straffes» for det), så de med lavt til middels forhold fra naturens side kan spekulere i dette ved å injisere testosteron.


Dessuten, siden ingen ser på de faktiske verdiene, men på forholdet, kan man snoke seg unna hvis begge faktorer har økte verdier; hvis du kan injisere ett av stoffene, er det ikke noe i veien for at du kan injisere det andre også…

Så vidt jeg vet kan du buffre blodet ganske bra uten at noen av de standardiserte testene oppdager det, uten at en trenger dra lengre enn til nærmeste REMA- eller RIMI-butikk for å kjøpe ingrediensene.

Kort sagt er mulighetene mer enn tilstedeværende så lenge IOC ikke er villige til å bruke mer penger på testing enn det de gjør per i dag. Spørsmålet er jo også om hvorvidt IOC ville tjene på at testapparatet ble bedre; hvem ville gidde å se på sprintere som ikke ville blitt kvalifisert til OL engang før omfattende testing?

Kommer det nye stoffer og dopingmidler?
Pro-hormoner, som inntil for noen uker siden ble solgt over disk i helsekostbutikker rundt i Norge (og reklamert for i posten), fordi de som importerer ikke har peiling, og enda verre, fordi de som godkjenner import ikke vet noe som helst. Til og med ett av prohormonene med flest bivirkninger; i USA får du også prohormoner over disk, men der har du tilgang på litt mer gjennomtenkte forbindelser, som den nå beryktede 19-NOR gruppen.


«Man skulle definitivt også sett nærmere på høydehus-trening, som er bloddoping like mye som EPO.»