Her er en artikkel som forklarer litt nærmere om skadeproblematikk vedrørende forskjellige skader i knærne

   

KNESKADER: En kneskade kan raskt
utvikle seg til å bli kronisk, så ta
smertene og symptomene på alvor!

 

 

Selv om bare 10% kneskadene som må ha legebehandling er alvorlige skader på fremre korsbånd og/eller menisk, fokuserer denne artikkelen først og fremst på de fremre korsbåndskadene.

Disse skadene fører til lange skadeavbrekk (oftest opp mot 12 måneder) og gir også betydelig økt risiko for slitasjegikt i kneet etter endt karriere, selv om de behandles med de beste behandlingsmetodene vi har tilgjengelig.

Andre akutte kneskader, som meniskskader, skader på sidebåndene eller bakre korsbånd kan du lese mer om i tekstboksen til høyre på siden.

Der vil du også finne mer informasjon om de vanligste belastningsskadene.

 

Hvordan skjer fremre korsbåndskader?
I motsetning til hva mange tror, er det svært få fremre korsbåndskader som skjer som følge av taklinger, kollisjoner eller annen direkte kontakt med beinet.

Faktisk skjer de fleste skadene i ”uskyldige” situasjoner utøveren har vært oppe i hundrevis av ganger tidligere, uten skade.

I både håndball, fotball og basketball skjer de fleste skadene i forbindelse med en finte hvor spilleren forsøker å stemme mot for å forandre retning, som vist på tegningen, eller i en landing på ett bein etter et hopp.

 

I begge tilfellene er kneet ganske strakt, men det ser ut som det kneet typisk faller inn i en ”kalvbeint” stilling.

   
 
 

Dette er grunnen til at forebyggende treningsprogram legger stor vekt på den såkalte ”kne-over-tå” stillingen, hvor du kan trekke en strak linje fra hofte, over kne og gjennom ankelen når du ser utøveren rett forfra.

I tillegg fokuserer programmene på å forsøke å lande på begge bein etter et hopp og bøye mer ned i knærne i landingen.

I motsetning til hva mange tror, er det svært få fremre korsbåndskader som skjer som følge av taklinger, kollisjoner eller annen direkte kontakt med beinet. Faktisk skjer de fleste skadene i ”uskyldige” situasjoner utøveren har vært oppe i hundrevis av ganger tidligere, uten skade.

I både håndball, fotball og basketball skjer de fleste skadene i forbindelse med en finte hvor spilleren forsøker å stemme mot for å forandre retning, som vist på tegningen, eller i en landing på ett bein etter et hopp.

I begge tilfellene er kneet ganske strakt, men det ser ut som det typisk faller inn i en ”kalvbeint” stilling.

Dette er grunnen til at forebyggende treningsprogram legger stor vekt på den såkalte ”kne-over-tå” stillingen, hvor du kan trekke en strak linje fra hofte, over kne og gjennom ankelen når du ser utøveren rett forfra.

I tillegg fokuserer programmene på å forsøke å lande på begge bein etter et hopp og bøye mer ned i knærne i landingen.

 

 

I fotball og andre kontaktidretter hender det også at korsbåndskader skjer som en følge av en direkte takling mot kneet/beinet.

En annen idrett med høy risiko for fremre korsbåndskader er alpint, hvor skademekanismene er helt annerledes enn i ballidretter, og knyttet til de enorme kreftene som oppstår og forplanter seg opp i kneet når skien skjærer feil.

Det er imidlertid fortsatt langt igjen før en fullt forstår mekanismene ved skiskader. Hvis du har lyst til å titte på noen videoer av typiske skader, som også viser hvordan noe av forskningen på dette feltet drives, så klikk pårammen til høyre.

   
 
 

Hva består skaden av?
Fremre korsbånd ryker rett og slett tvers av, selv om det en sjelden gang påvises skader hvor overrivningen bare er delvis. Det spesielle med fremre korsbåndskader er at det ofte ikke bare er korsbåndet som skades.

De fleste pasientene (>80%) pådrar seg en såkalt benkontusjon (ikke et brudd, men den ’myke’ beinsubstansen under brusken blir trykket sammen og skadet) – det kan ramme både lårbeinsknokene og leddflaten på leggbeinet.

Omtrent halvparten av alle pasienter har i tillegg en meniskskade (som oftest den ytre menisken) og omtrent ¼ har en skade på brusken i kneleddet.

Samtidige skader på indre og ytre sidebånd er mer sjeldne (omtrent 5 % av pasienter). Disse samtidige skadene på menisker, brusk og underliggende bein er sannsynligvis forklaringen på at risikoen for slitasjegikt er betydelig selv om korsbåndet blir reparert med kirurgi.

   
 
 

Et kjennetegn på fremre korsbåndskader er at når korsbåndet rives over, så rives også blodårene i og omkring leddbåndet over. Disse er det mange av, og det betyr at det ganske raskt begynner å blø inn i leddet slik at kneet hovner opp.

Det er derfor en god regel å betrakte en akutt kneskade hvor kneet hovner opp raskt og er tydelig hovent neste morgen som en fremre korsbåndskade inntil det motsatte er bevist. Slike skader bør derfor undersøkes hos lege.

Hva gjør du når skaden har skjedd?
Hvis en spiller opplever en akutt, smertefull ’vridning’ eller ’forstuing’ av kneet, skal hun umiddelbart tas ut av spill. Hvis det er en fremre korsbåndskade, så er umiddelbar akuttbehandling etter PRICE-prinsippet ikke like avgjørende for videre behandling og opptrening som ved en ankelskade.

Årsaken er at korsbåndskaden blør inn i kneleddet, og det er derfor ikke mulig å legge direkte trykk på blødningen på samme måte som i ankelen. Men det er likevel all grunn til å gi PRICE-behandling ved en korsbåndskade; nedkjøling hjelper på smertene og etter hvert som det blør og kneet hovner opp vil det bli et visst mottrykk av en trykkbandasje med kuldepakning.

   
 
 

Og dersom det er skade på sidebåndene, så vil en kompresjonsbandasje kunne være like effektiv som ved en ankelskade.

Etter en fremre korsbåndskade vil kneet ofte være meget smertefullt, særlig hvis en forsøker å bøye eller strekke fullt ut. Utøveren bør få krykker og ikke belaste kneet før det er undersøkt ordentlig.

Undersøkelse ved mistanke om korsbåndskade
Diagnosen stilles gjennom en spesiell test, Lachmans test, hvor legen sjekker om det er unaturlig bevegelighet når leggbeinet dras fremover i forhold til lårbeinet (se tegningen). En erfaren lege vil med denne enkle testen kunne stille diagnosen med stor grad av sikkerhet.

På grunn av smertene er det ofte vanskelig å gjennomføre en ordentlig undersøkelse umiddelbart etter skaden, og man tar i slike tilfeller gjerne utøveren inn til kontroll etter en ukes tid. Da har hevelsen og smertene gjerne gått tilbake, og det har ingen konsekvenser for den videre behandlingen om man må vente en uke før diagnosen stilles.

Pasienter med mistanke om en fremre korsbåndsskade bør henvises til videre undersøkelser hos spesialist.

 

 

I tillegg til legeundersøkelsen vil det være aktuelt å gjøre rutinemessig røntgenundersøkelse. Avhengig av hva legeundersøkelsen ellers avdekker kan det også være aktuelt å gjøre MR-undersøkelse for bl.a. å vurdere om det foreligger samtidige brusk- eller meniskskader.

   
 
 

Behandling
Det er ingen selvfølge at alle pasienter med fremre korsbåndskade skal opereres. Behandlingen er enten kirurgisk med rekonstruksjon av fremre korsbånd etterfulgt av opptrening hos fysioterapeut eller opptrening alene. Vurderingen om fremre korsbånd skal rekonstrueres avhenger av pasientens funksjonsnivå etter skaden og krav til fremtidig knefunksjon.

Målsettingen er uansett å gjenvinne normal knefunksjon og gi pasienten mulighet til å gå tilbake til ønsket aktivitetsnivå. I forhold til disse målsettingene gir begge behandlingsmetoder godt resultat; utfordringen består i å forutse hvem som uansett vil trenge kirurgi for å få et stabilt kne.

Kirurgisk behandling vil være mer aktuelt for utøvere med høye krav til knefunksjon og med meniskskader som trenger akutt kirurgisk behandling.

Hvis kravene til knefunksjon er mindre, kan man velge en opptreningsperiode på 3-4 måneder og så vurdere om funksjonen er tilfredsstillende med tanke på aktivitet og livskvalitet for øvrig. Kirurgi kan gjøres senere dersom resultatet etter opptrening ikke er tilfredsstillende.

   
 
 

Kirurgisk behandling består i å erstatte det skadde båndet med en erstatning; oftest benytter man midtre tredjedel av patellarsenen (kneskjellsenen) eller pasientens hamstringsener. Disse festes med spesielle skruer i borekanaler i lårbeinet og leggbeinet. Det nytter dessverre ikke å forsøke å si det skadde ligamentet sammen; det gror ikke ordentlig sammen og ryker som oftest raskt.

Operasjonene gjøres som såkalt kikkhullskirurgi (artroskopi); dvs. at kirurgen ikke trenger å åpne kneet, men opererer inne i kneet med instrumenter som stikkes inn gjennom små hull i huden.

Opptreningen hos fysioterapeut er tøff for pasientene, uansett om korsbåndet er rekonstruert eller ikke. Tett oppfølging av treningsprogrammet er derfor viktig for å ivareta alle sider av rehabiliteringen og pasientene bør følges i minst seks måneder.

Opptreningen legger vekt på å bygge opp styrke, bevegelighet og sansemotorisk funksjon (balanse og knekontroll). Samme type program brukes enten pasienten er operert eller ikke, men progresjonen er raskere dersom korsbåndet ikke er rekonstruert.

   
 
 

Øvelsene gjøres mer og mer krevende og mer og mer lik idretten man skal tilbake til etter hvert som funksjonen bedres (og det opererte korsbåndet tåler belastningen).

Tilbake til idrett?
Selv om det finnes enkelte rapporter hvor utøvere har vært tilbake i full konkurranseaktivitet etter 2-6 måneder, så er slike aggressive opptreningsprogram ikke å anbefale før de er bedre dokumentert gjennom større studier.

Det er imidlertid veldokumentert at det i mange tilfeller er mulig å kunne konkurrere etter 6 måneder uten økt risiko for at det nye korsbåndet skal ryke; ofte tar det imidlertid 9-12 måneder. Opptrening alene uten operasjon kan gå fortere.

Risikoen for å skade kneet på ny er større etter en korsbåndskade, og det er avgjørende å følge et skikkelig opptreningsprogram for å bygge opp styrke og knekontroll. Utøvere med korsbåndskade har også økt risiko for å pådra seg en korsbåndskade på den friske siden. Forebyggende trening er med andre ord viktig for denne gruppen.

   
 
 

Enkelte mener til og med at utøvere med korsbåndskader bør gi seg med konkurranseaktiviteter i vridningsidretter etter en korsbåndskade. Dette er basert på undersøkelser som viser at risikoen for nye skader og senere slitasjegikt er meget høy. Det er imidlertid ikke kjent om det vil redusere risikoen å gi seg med idrett.

Artikkelen er hentet fra skadefri.no.