NULL


Megareksi – sykelig kroppsbygging?


En undersøkelse blant menn som trener i treningsstudioer.



Kroppen er stadig i fokus. Kroppsdyrkelse står sentralt i dagens samfunn. Utseende og fysisk prestasjonsevne er viktig for mange. Egenopplevelse av kroppens fysiske utseende; kroppsstørrelse og bygning, synes å være viktige tegn på vellykkethet i dagens samfunn.



Trening defineres som en form for aktivitet der fysisk aktivitet blir utøvd over en bestemt tidsperiode med et spesielt ytre mål som forbedring av helsetilstand, fysisk yteevne eller helse (American College of Sport Medicine, 1990 s. 265-274). Motiv for å trene kan være mange. Det kan være av helsemessige årsaker som å hindre overvekt, bygge opp muskelstyrke, sosiale faktorer, konkurransemotiv, kroppsbygging eller bli mer kroppslig attraktiv. Noen trener kanskje for å ha god samvittighet. Psykologiske faktorer som bedre humør, redusert sinne og forvirring, økt følelse av å være opplagt samt fysisk og mental styrke blir også nevnt som motiv. Man har ulike strategier for å forme kroppen etter ønsker og idealbilder. Negative konsekvenser av dette kan muligens gi økt forekomst av forstyrret spiseatferd og dopingbruk.



Vitenskapen har viet mye oppmerksomhet til kvinner og forstyrret spiseatferd. Denne studien rettet fokuset mot menn og forstyrrede tanker om kropp. Forskning viser at også menn er disponert for forstyrrede tanker om egen kropp. Denne studien ønsket å se på sammenhengen mellom forekomst av megareksi og forstyrret spiseatferd, bruk av doping og selvbilde.


Muskelbygging og kroppsidealer.


Kroppsideal blir gjerne formidlet gjennom massemedia, og som informasjonsformidler har massemediene stor makt. Normene blir klart uttrykt gjennom reklamer, aviser og tv. Loland (1991) definerer idealkroppen som slank, den bør være veltrent og helst kledelig brun. Dette symboliserer perfeksjonisme, kontroll, uavhengighet, individualitet, vellykkethet og status i samfunnet. Mange strever fælt med å styre kroppen i retning av “idealet”. Noen velger å bygge muskler, andre velger aerobic, mens andre velger å slanke seg eller få foretatt kosmetiske inngrep. Media gir uttrykk for at både menn og kvinner er opptatt av å være i god fysisk form.



Begrepet fitness, blir ofte brukt i forbindelse med kroppsbygging. Det beskriver og indikerer noe som omfatter fysisk aktivitet, trim, trening og helse. Fitness handler om livsstil, om å uttrykke seg gjennom helse, skjønnhet, vilje, disiplin og frihet. Kroppsbygging fokuserer eksklusivt på å forbedre kroppsformen gjennom målrettet trening. Denne gruppen av subkultur som er mest aktive benytter seg av et meget strukturert treningsprogram, ekstreme dietter, dehydrerings-medikament, stimulerende midler og tilførsel i form av kosttilskudd.



Megareksi


Det kan tenkes at den økte fikseringen på kropp kan resultere i et uheldig kroppsideal som kan gi økt helserisiko gjennom slanking, uheldig trening og bruk av doping. Kroppsideal har blitt synliggjort av trendsettere som Jane Fonda og Arnold Schwarznegger. Store muskuløse kropper har vært målet for mange som trener. I de senere årene har begrepet megareksi blitt omtalt, men ifølge DSM-IV (1994) er megareksi ikke klassifisert som en form for forstyrret spiseatferd. Pope, Katz og Hudson (1993) brukte disse kriteriene for å definere megareksi:


1) Personen har et varig og klart urealistisk bilde av seg selv som for liten og/eller for svak, til tross for at man i realiteten er kraftig og muskuløs. Når individet ser seg i speilet, vurderer det seg selv som “ute av form”.


2) Individets oppfatning av seg selv vil påvirke hverdagslivets aktiviteter i negativ retning.



Personer med megareksi feilbedømmer sin egen kroppsdimensjon. Pope m. fl. (1993) refererer til dette fenomenet som “inverse anorexia”, og Taylor (1985) definerte fenomenet som “bigamerexia”. Fenomenet har på norsk blitt oversatt til megareksi. Megareksi forklares som en besettelse, en omvendt anoreksi, “bigger is better”. Dersom vi sier at anoreksi er uttrykk for et forstyrret kroppsbilde som igjen uttrykker seg gjennom en sykelig opptatthet av å kontrollere kroppsvekten, kan man vise til en form for forstyrret eller omvendt anoreksi, dvs. megareksi. Streben etter enorme muskler erstatter streben etter å bli tynn.



På samme måte som en person med anoreksi, vil en som lider av megareksi være opptatt av kropp og utseende. Personer med megareksi blir aldri fornøyde, selv om de bruker flere timer hver dag for å bygge kropp. Megarektikeren ser det som sin “livsoppgave” å bli større og trene mer. Dette kan motivere kroppsbyggere til å øke treningsmengden, trekke seg tilbake sosialt, benytte seg av ekstreme dietter, overtrening og risikere helsen ved bruk av anabole steroider.


Kroppsbyggerens og megarektikerens behov for kontroll


Kroppsbygging er streben etter den totale kontroll på livet. Det handler om å sette alt i livet inn i kalkulerbare, predikerbare og disiplinerte prosesser. Disse prosessene er selve livsskallet og kan sammenfattes i drømmen og streben etter fremskrittet. Den moderne idretten er selve symbolet på dette fremskrittet, et fremskritt som forutsetter stadige teknologiske nyvinninger. Den perfekte kroppen symboliserer kontroll. Det å vise at vi har kontroll over kroppen, symboliserer at vi har kontroll i dagens samfunn. Å vise at vi har kontroll over å spise og at vi er i aktivitet, reflekterer hardt arbeid og ambisjoner. Yates (1991 s. 69) skrev i sin bok “above all, bodybuilders must control their body”.



Treningen blir en livsstil for megarektikeren. Treningen er en predikerbar og systematisk aktivitet som stiller store krav til systematikk, metodikk og disiplin. Del for del blir kroppen trent. Det finnes et syndrom av treningsavhengighet. En som er treningsavhengig holder frem med treningen til tross for medisinske, sosiale, arbeidsmessige eller andre grunner til å la være. Det er ikke bare treningen som er underlagt den metodiske rasjonaliteten. Maten, kostholdsregimene eller dietten, er underlagt den samme disiplinen. Det som kan og skal spises, settes sammen til kostholdsregimer som skal følges slavisk. De samme måltidene med det nøyaktige tilmålte innholdet skal spises til nøyaktige tider. Det er også en klar holdning til hva som er gal mat. Kostholdet, er sammen med trening, det som gir mening til livet på mange måter. Kroppsbyggeren ønsker best mulig kontroll over metabolismen, og det er ikke uvanlig at de tar tilskudd i form av proteiner, kreatin og anabole steroider. Like systematisk og metodisk som treningen og ernæring er også de ulike dopingregimene. Dopingpreparatene settes også inn i regimer som inneholder krav til systematikk og predikerbar rasjonalitet.


Doping.


Doping defineres som “bruk av midler eller metoder som direkte eller indirekte er egnet til å øke prestasjonsevnen på en kunstig måte” (Norges Idrettsforbund, 1993). Anabole androgene steroider (AAS) appellerer til individ som ikke kjenner seg “store nok”; megarektikeren. Kombinasjonseffekten mellom bedre prestasjoner og utseende, økt aggresjon og selvtillit gjør at mange velger AAS som virkemiddel. For idrettsutøvere vil dette si at de kan trene oftere og med høyere intensitet ved bruk av AAS.



I et notat fra Okstad, Kongsvik og Solli (1995b) blir følgende faktorer trukket fram som årsak til doping: prestasjonspress, tilgang til dopingmidler, miljøets påvirkning, ønske om å bli større, dårlig selvbilde, savnet fremgang, kroppsfikering. Flere av disse årsakene antyder sammenhenger som er knyttet til en persons selvbilde. Bruk av AAS kan også føre til sykdomstegn av fysisk og psykisk karakter. Psykisk effekt ved bruk av AAS er assosiert med depresjon, aggresjon og voldelig atferd.



Selvbilde


Personligheten er avgjørende for hvordan mennesket presenterer seg selv for omverdenen. Da er det også avgjørende hvordan personen opplever seg selv i denne verden, eller konstruerer sin egen oppfatning av seg selv. I nyere psykologisk litteratur fremstår selvet som noe multidimensjonalt. Det vil si at man tenker seg at et individs selvaktelse influeres av selvevaluering på flere ulike områder. Begrepet self-esteem vil stå sentralt i forståelsen av selvoppfatnings begrepet i dette studiet. Self-esteem (selvakseptering) er en persons generelle verdsetting av seg selv, eller generelle positive eller negative holdninger til seg selv. Beslektet begrep er selvrespekt, selvfølelse og selvaktelse. Vår selvakseptering er altså et resultat av de vurderinger vi gjør av oss selv på ulike områder. Self-esteem blir sett på som den evaluerende komponenten. Individet evaluerer seg selv i bestemte situasjoner, og man sammenligner seg selv med ideal, venner eller forventet evalueringer av signifikante andre.



Selvoppfatning er individets oppfatning, følelser, tro eller kunnskap om seg selv. En person kan ha forskjellige oppfatninger om seg selv når det gjelder roller og egenskaper. Selvoppfatning er med andre ord et resultat av samspillet mellom personen og hans/hennes miljø (Skaalvik og Skaalvik 1988). Begrepet fysisk selvbilde vil stå sentralt i denne oppgaven og for den videre forståelsen av selvet.



Fysisk selvbilde


Fox (1988) viste gjennom sin modell hvor sammensatt begrepet selvaktelse er. Utgangspunktet er at vi har en relativt stabil selvaktelse, men innenfor de ulike subområdene kan vi ha til dels sprikende følelser som videre vil ha innvirkning på den globale selvaktelsen. Subområdene er her relatert til f. eks. vårt sosiale liv, kroppen vår eller fysisk funksjonsnivå. Hvert subområde har ulike komponenter som har innvirkning på den globale selvaktelsen. Disse komponentene vil strekke seg fra basale – til mer krevende ferdigheter; eks. musikk, idrett . Modellen sier oss altså noe om hvordan suksess eller inkompetanse kan virke inn på ulike aspekt under hvert subområde, og videre hvordan dette kan påvirke forandringer i selvaktelsen av mer vedvarende karakter.



Videre presenterte Fox en modell som tar for seg selvaktelsen i relasjon til fysiske parametere. Her presenterer han fysisk selvaktelse i form av hvordan forskjellige nivå av selvpersepsjon kan ordnes på generelle og mer spesifikke områder. Den globale selvaktelse danner toppen av hierarkiet, mens fysisk selvaktelse figurerer som et underområde. Fysisk selvaktelse kan deles opp i flere generelle subområder som f. eks. gode ferdigheter i håndball på den ene siden, og fysisk utseende på den andre, før man er nede på et nivå som er mer spesifikt; eks. teknikk og hvor tynn/tykk/veltrent man er. Idretts relaterte øvinger kan spesifiseres lenger nede i hierarkiet, eller inntrykk en kan evaluere under det som går inn under kategorien utseende. Modellen slår fast at forandringer av selvaktelse skjer på bakgrunn av følelser individet sitter igjen med etter å ha opplevd noe på spesifikke områder.



Trening og selvbilde


Grunnen til at selvoppfatning er så viktig, er at vi alle har en sterk trang til å ha positive følelser for oss selv. Trening kan resultere i bedret fysisk form som muskelvekst og bedre utholdenhet. Individ som er aktive og i god fysisk form ser ut til å ha god selvoppfatning og en bedre kroppsoppfatning enn de som er inaktive. Harmatz, Gronendyke og Thomas (1985) rapporterte at menn som vurderer seg selv som tynnere og svakere enn gjennomsnittet ser ut til å ha et negativt selvbilde og lavere self-esteem. Som et resultat av dårlig fysisk selvbilde starter mange med kroppsbygging og hormon manipulering for å oppnå ideal utseende og et bedre selvbilde. Vi kan se på begreper som kontroll, kalkulasjon og disiplin som prosesser i et samfunn som ikke lenger er overordnet religiøsitet, men som formålsrasjonelle handlinger som verdsettes i seg selv som uttrykk for kompetanse. Å lykkes i det moderne, uttrykkes nettopp i slike handlingsprosesser. Kroppen som symbolsystem blir et sted å vise slik kompetanse. Kroppen er blitt en arena for å vise kompetanse og kontroll over eget liv. Kroppsbyggingen kan kanskje kompensere for andre svakheter. Gjennom hard trening og ekstreme dietter kan megarektikeren forme kroppen sin etter ønske, men selv setter han seg stadig høyere mål. På samme måte vil en person med anoreksi sulte seg selv for å bli tynn nok, men i egne øyne blir hun aldri tynn nok. Klein (1995 s. 114) skrev i sin bok om menns helse “the more significant he feels on the inside, the more significant the bodybuilder strives to appear on the outside”.


</SPAN>


Til tross for at trening ser ut til å gi bedre selvbilde og kroppsoppfatning, viser en undersøkelse at kroppsbyggere er mer misfornøgd med sin egen kropp i forhold til andre atleter (Loosemore og Moriarty, 1990). Kanskje fordi de sammenligner seg med idealet, og vurderer seg som små i forhold. Dette gir videre lavt self-esteem. Forskning viser sammenheng mellom self-esteem og forstyrrende tanker om egen kropp både blant kvinner og menn.



Metode


Inklusjonskriteriene i denne undersøkelsen var at de skulle være menn, trene minst fire timer per uke, ha som mål med treningen at de skal øke muskelmasse og bli større. Gjennomsnittsalderen i undersøkelsen er 27 år. Respondentene er hentet fra ulike treningssenter i Oslo, Bergen og Trondheim. Totalt 76 menn besvarte spørreskjemaet. The eating disorders inventory, Blouin og Goldfields (1998) subskalaer på megareksi, og Adult self-perception profile ble brukt som måleinstrument (Innselset, 2000).



Resultat


Fem menn i denne undersøkelsen hadde karakteristikker på megareksi, og fire menn hadde symptomer på forstyrret spiseatferd. Menn som hadde karakteristikker på megareksi trente i gjennomsnitt 11 timer i uka, mens gjennomsnittelig treningsmengde i undersøkelsen var 8 timer i uka. Antall treningstimer per uke ser i denne undersøkelsen ut til å ha liten betydning for utvikling av forstyrret spiseatferd/megareksi. Det var heller ingen sammenheng mellom antall treningstimer per uke og selvoppfatning av fysisk utseende og globalt selvbilde. Megarektikere og menn med forstyrret spiseatferd hadde lave skårer på selvbilde noe som indikerer at de har lavt selvbilde.



25% av forsøkspersonene brukte, eller hadde brukt doping. Fire forsøkspersoner svarte at doping var vanlig i deres treningsmiljø, femten kjente flere som dopet seg og nitten svarte at de kjente en eller flere som brukte doping. Tretten rapporterte at de opplevde litt press til bruk av doping, og en opplevde sterkt press til bruk av doping i sitt treningsmiljø. På spørsmål om årsak til bruk av doping svarte respondentene at de ønsket å oppnå resultater raskere, de ønsket større muskelmasse, en mer attraktiv kropp og et bedre selvbilde. Samtlige som ble klassifisert som megarektikere brukte, eller hadde brukt doping. Dopingbrukerne og megarektikerene skilte seg ut med å ha lav selvoppfatning av fysisk utseende og globalt selvbilde.



DISKUSJON


Menn som trente i helsestudio rapporterte at de var meget opptatt av kroppsfigur og vekt.


Resultatene viste at fem menn hadde karakteristikker på megareksi. Det finnes lite sammenlignbare studier. I utvalget ble fire menn klassifisert med symptomer på forstyrret spiseatferd.



Forskning er motstridende i om hvor vidt det er sammenheng mellom antall treningstimer per uke og forekomst av forstyrret spiseatferd. Noen forskere hevdet at med økende fysisk aktivitet økte også risikoen for forstyrret spiseatferd. Andre fant derimot ingen forskjell mellom mer eller mindre fysisk aktive og forekomst av forstyrret spiseatferd. Noen hevdet at det ikke finnes noen sammenheng mellom forstyrret spiseatferd og treningstimer. Angående megareksi finnes det ingen sammenlignbare studier. Resultatene i denne undersøkelsen viste ingen forskjeller mellom mer eller mindre fysisk aktive i forekomst av megareksi og forstyrret spiseatferd. Med dette som utgangspunkt kan det tenkes at det i større grad er utøverens følelser og holdninger til det å trene enn den faktiske treningsmengden som kan føre til forstyrret spiseatferd/megareksi.



Gjennom målrettet trening fokuserer kroppsbyggeren på å forbedre kroppsformen. Kroppsbyggeren vurderer sin egen kropp som et manipulerbart objekt som kan formes slik en vil, bare man har nok tid, energi og disiplin. Selvoppfattelsen blir dannet gjennom et samspill mellom ytre vurdering fra andre og indre vurdering. Noe forskning viser at kroppsbyggere har en tendens til å ha dårlig kroppsoppfatning og lavt selvbilde, mens motstridende forskning viser at personer som trener mye og som er i god fysisk form har god selvoppfatning. I denne undersøkelsen var det ingen sammenheng mellom skårer på fysisk utseende og globalt selvbilde og forekomst av megareksi og forstyrret spiseatferd. Det er vanskelig å si om lavt selvbilde er en prediksjonsfaktor for forstyrret spiseatferd, eller omvendt, at forstyrret spiseatferd medfører lave skårer på selvbilde.



Dopingbruk kan forståes som et samspill mellom mennesket og dets aktivitetsmiljø. Enkelte av utøverne ble utsatt for press fra treningsmiljøet, og dette kan være en årsak til at de begynte og dope seg. I enkelte treningsmiljø kan dopingbruk gi status. Nitten personer i utvalget brukte eller hadde brukt doping. Disse brukte dop for å bli større, bli mer kroppslig attraktiv og for å få bedre selvbilde. Mye tyder på at var kombinasjonseffekten mellom bedre utseende, økt aggresjon og selvtillit som gjør at AAS ble brukt som virkemiddel.



Samtlige fem megarektikere hadde en historie som dopingbrukere. Dette er i tråd med tidligere funn, og er med på å bekrefte at AAS appellerer til individ som ikke kjenner seg store nok. AAS gir økning i muskelmassen, og for megarektikeren som feilvurderer sin egen kroppsdimensjon vil det være fristende å benytte AAS for å nå målet om å bli større. Bruk av doping kan være med på å avgjøre individets oppfatning, tro eller kunnskap om seg selv. Megarektikerne og dopingbrukerne var kjennetegnet med lav selvvurdering av fysisk utseende og globalt selvbilde. Det er grunn til å anta at dopingbrukere kan få økt sin fysiske selvoppfatning under kur, og at denne positive rusen kan smitte over på individets selvbilde. Ved endt dopingkur har man funnet at enkelte opplevde depresjon og avhengighet. Megarektikeren utmerket seg med at han hadde lavt selvbilde til tross for bruk av doping.



Trening og fokusering på kropp og kosthold kan ha en rekke positive virkninger på folkehelsa. Samtidig viser det seg at miljøer som fokuserer på mat, kropp, utseende, fysisk prestasjon og trening, er miljøer med større risiko for å utvikle forstyrrede tanker om egen kropp. Megarektikere har utviklet en vrangforestilling om sin egen kropp; vurderer seg som små og svake til tross for at de er store og muskuløse. Megarektikeren ser på doping som en snarvei til idealkroppen. Mange ser på fitnesskulturen som friheten til å dyrke kroppen. Treningssentere er blitt en moderne samlingsplass, og i jakten på en identitet tyr noen til kunstige og farlige stimuli. Både materielle, kulturelle og psykologiske årsaker ligger til grunn for denne utviklingen. Det handler om manglende kjønnsidentitet, forventninger til livet og krav fra samfunnet om hvem man bør være. Det er viktig at det i fremtiden vil bli rettet fokus mot menn, da også de er disponert for forstyrrede tanker om egen kropp.




Referanser


American College of Sport Medicine. (1990). The recommended quantity and quality of exercise for developing and maintaining cardiorespiratory and muscular fitness in healthy adults. Medicine Science of Sport Exercise, 22, 265-274.



American Psychiatric Association. (1994). Diagnostic and statistical manual of mental disorders, DSM-IV, 4. utgave. A.P.A., Washington D.C.



Blouin, A. G., og Goldfield, G. S. (1995). Body image and steroid use in male bodybuilders. International Journal of Eating Disorders, 2, 159-165.



Dutton, K. R. (1995). The perfectible body. Casell, London.



Garner, D. M., Olmsted, M. P., og Polivy, I. (1983). Development and validation of a multidimensional eating disorder inventory for anorexia and bulimia. International Journal of Eating Disorders, 2, 15-34.



Harmatz, M. G., Gronendyke, J., og Thomas, T. (1985). The underweight male: The unrecognised problem group of body image research. The Journal of Obesity and Weight Regulation, 4, 258-267.



Harter, S. (1986). Process underlying the construction, maintenance and enhancement of the self-concept in children. Psychological Perspectives on the Self, 137-181. Lawrence Erlbaum Associates Publishers, Hillsdale, New Jersey.



Innselset, E. (2000). Menn, kroppsoppfattelse og fysisk trening. En undersøkelse blant 76 menn ved treningssenter i Norge. Hovedfagsoppgåve i idrett. Idrettsvitenskapelig Institutt. Norges Teknisk – Naturvitenskapelige Universitet, Trondheim.



Klein, A. M. (1995). Life’s too short to die small. I: Sabo, D., og Gordon, F. G. (Eds.) Men’s health and illness. Sage Publications, London.



Loland, S. (1991). Idrett og samfunn. Engers Boktrykkeri A/S, Otta.



Loosemore, D. J., og Moriarty, D. (1990). Body image dissatisfaction and body image distortion in selected groups of males. Canadian Association for Health, Physical Education, and Recreation, 11, 11-15.



Norges Idrettsforbund. (1993). Håndbok anti doping. Norges Idrettsforbund, Rud.



Okstad, A., Kongsvik, T., Solli, E., og Storvoll, E. (1995). Dopingmisbruk i Forsvaret. En undersøkelse av omfang og variasjoner. Nord-Trøndelagsforskning, Steinkjer.



Pope, H. G., Katz, D. L., og Hudson, J. (1993). Anorexia nervosa and “reverse anorexia” among 108 male bodybuilders. Comprehensive Journal of Psychiatry, 34, 406-409.



Skaalvik, E. M., og Skaalvik, S. (1988). Barns selvoppfatning – skolens ansvar. Tano, Oslo.



Taylor, W. N. (1985). Hormonal Manipulation: A new area of monstrous athletes. Jefferson, N. C., McFarland.



Yates, A. (1991). Compulsive exercise and the eating disorders. Brunner/Mazel, New York.