Ungdom som vokste opp rundt 1900, hadde bak seg en svært aktiv barndomstid og oppvekst. Tilbake i den tiden så var lek og moro aktiviteter med mye innhold av fysisk aktivitet. Og de begynte i tidlig alder å hjelpe sine foreldre med daglige og strabasiøse gjøremål og arbeid. Det er blitt meg fortalt at min oldefar gikk tur etter tur nesten tre kilometer ned til sjøen og bar tilbake oppover de bratte bakkene til Oppheim hundre kilos-sekker på ryggen. Dette klarer ikke menn i sin beste alder lenger. Folk før i tiden hadde mye og langvarig og tung fysisk aktivitet som innhold i sin arbeidsomme hverdag. De begynte å bygge sitt gode treningsgrunnlag fra tidlige barnsben av, og utviklingen fortsatte helt opp i voksen alder. Hadde de begynt med kroppsbygging og fitnesstrening, så hadde de kunnet trene hver muskelgruppe opptil fire ganger i uken.

Ungdom som vokste opp rundt 1950, hadde også godt treningsgrunnlag, men ikke slik som de rundt 1900, men de klarte seg meget bra. Innenfor kroppsbyggingen så var det den vanlige og vedtatte oppskriften på trening å trene hver muskelgruppe tre ganger i uken. Deres gode treningsgrunnlag bygd opp fra barnsben av, gjorde at de tålte å trene så mye som dette. Det skal dog sies at overtrening eksisterte også den gang.

Når kroppsbyggingen kommer opp og begynner å spre om seg i 1960, så er vanlig treningspraksis å trene hver muskelgruppe tre ganger i uken. Ungdommene kan trene så ofte fordi de jevnt over har et godt utviklet treningsgrunnlag. De trener tre ganger i uken og mange av dem overtrener. Trening av samme muskelgruppe tre ganger i uken, er også vanlig opplest og vedtatt kroppsbyggerteori, og Arnold Schwarzenegger holder på denne tradisjonen. Han trener hver muskelgruppe tre ganger i uken og har ofte to økter om dagen. Det trenes med forholdsvis høyt volum i treningen. Arnold hadde et svært godt treningsgrunnlag da han var svært aktiv allerede som liten pjokk i Østerrike. Syttitallet dyrker pumpen og uttrykket «NO PAIN NO GAIN». Massevis av unge kroppsbyggere som overtrente så det sang. Du skjønner det at kroppsbyggernes hardtrening den har alltid ligget opp og over og forbi muskulaturens tilpasningsevne. De pushet organismen med å trene med høy hyppighet på treningene.

Når vi kommer opp til 1980 til 1990, så har folk ikke lenger det samme gode treningsgrunnlaget. Barn er fortsatt i mye fysisk aktivitet når de vokser opp, men ungdommen må ikke lenger ta de harde og tunge takene, livet byr nå på betydelig mindre fysisk aktivitet enn før. Alle disse ungdommene som begynner å plukke opp vektene når de er blitt 18-20 år gamle, de finner etter hvert ut at de ikke tåler å trene hver muskelgruppe tre ganger i uken. Nei de er nødt til å redusere treningshyppigheten til å trene hver muskelgruppe to ganger i uken. Denne hyppigheten passer overens med det gjennomsnittlige treningsgrunnlaget som eksisterer i befolkningen. Kroppsbyggere trener hver muskel 2 ganger i uken med alt fra moderat til høyt volum i treningen, og mange ivrige ungdommer og voksne folk blåser ut det skjøre overskuddet i løpet av noen uker med omtalte treningsregime, og overtreningen den florerer. Slik det alltid har vært, så var det en mindre andel av de trenende utøverne som utviklet seg godt og fikk god fremgang. Det var de byggerne som hadde det beste treningsgrunnlaget, eller i noen tilfeller var de som trente mest instinktivt.

Når vi kommer opp i 2000 og utover til 2014, så har ungdommen blitt stillesittende. Lek, aktivitet og moro er ikke lenger bestående av så mye fysisk aktivitet som før, nå er det tv og data og innesitting og den fysiske aktiviteten begrenser seg til litt slentring gatelangs. Bil må til for å få legemet flyttet særlig lenger enn 500 meter. Det generelle treningsgrunnlaget i befolkningen er blitt betydelig dårlig. Inaktivitet har blitt et kjent emne, og livsstilsykdommer som diabetes 2 og revmatisme og belastningsskader, florerer. Folket som gjør kroppsbyggere ut av seg, de innser at de får svært liten eller ingen fremgang dersom de trener så ofte som 2 ganger i uken samme muskelgruppe, det blir for mye trening. Så nå blir det opplest og vedtatt at hver muskelgruppe ikke skal trenes oftere enn 1 gang per uke på samme muskelgruppe. Som vanlig er det kroppsbyggerene som har det solide treningsgrunnlaget før de begynner med byggingen som går av stabelen og får de beste og største resultatene (og de få som bare rett og slett er heldige og trener ubevisst helt riktig fordi de trener instinktivt – de lar seg totalt styre av organismens følelser, respons og tanker).

I 2014 så er befolkningens generelle treningsgrunnlag helt elendig. Inaktivitet har blitt helt vanlig og plagene med belastningsskader og revmatisme topper seg. 1 av 10 nordmenn er uføretrygdet. Befolkningen sitter seg syke. Fedme har blitt et nasjonalt problem. Barn og unge beveger seg faretruende lite. Ungdom og voksne som trekker inn på gymmene og begynner å pumpe jern, de tåler ikke særlig godt å trene med hard innsats hver muskelgruppe 1 gang per uke. Overtreningen florerer, nå mer enn noen gang, og belastningsskader er et hyppig problem. Det begynner delvis å bli kjent over hele linja at det kan lønne seg å ha litt ekstra hvile her og der (syklus), men fortsatt så holdes det på 1 trening av samme muskelgruppe per uke. Og bra er det, for denne hyppigheten er minimum før treningens skaderisiko går rett til værs. Som vanlig er det de som har et solid treningsgrunnlag før de begynner med kroppsbyggingen som får de beste resultatene og kommer lengst, sammen med de få byggerne som er styrte av organismen ubevisst, og utfra det trener 100% riktig fordi det trenes fullstendig instinktivt. Utrolig nok så henger fortsatt «NO PAIN NO GAIN» igjen i utøverne, og det er fortsatt utrolig nok vanlig og vedtatt praksis at det skal hardtrenes, dvs. det skal trenes med en innsats som innebærer at hele treningsmengdens økning slippes fullstendig ut av kontroll og bare kjøres på alt hva remmer og tøyler kan holde.

Dersom de fleste av kroppsbyggerne skal begynne å få like god fremgang som de få som er så heldige å tilfeldigvis ha et svært godt treningsgrunnlag før de starter med byggingen og dermed tåler best å bedrive denne hardtreningen, hvis de aller fleste kroppsbyggerne skal få den samme gode fremgangen, så må man nå altså innse at denne iherdige hardtreningen der innsatsen ikke tas kontroll over og styres på riktig måte, er det som medfører at framgangen blir dårlig og langt, langt fra maksimal. Kroppsbyggerne har tatt kontroll og styring og begrensning i treningshyppigheten, i volumet på treningene som i nåtid som oftest ligger rundt lavt til moderat volum, og intensiteten den er også under nøye kontroll og styring. Men treningsmengdens faktor innsats, nei den er på fri flyt så høyt den kan komme fremdeles. Og ved å ha en side av treningsgrunnlaget som ikke kontrolleres og styres og begrenses i det hele tatt, så betyr det at kroppsbyggernes treningsmengde og økning IKKE ER UNDER KONTROLL, STYRING ELLER BEGRENSNING. Det hjelper lite å trene med lavere volum, færre økter (redusert hyppighet) og til og med begrensning på intensiteten, alle disse tiltakene de har etter hvert liten eller ingen hensikt når utøveren slipper innsatsen fullstendig løs og blåser på alt det muskulaturen kan klare å prestere. For da blir treningsmengden større enn tilpasningsevnen i løpet av rekordtid, og negativt modus inntreffer og opptar inntil svært mye av den tid og treninger som nedlegges i et håp om at det plutselig skal begynne å fungere og gå fremover.

Nå har kroppsbyggerne siden 1960 gradvis redusert treningens hyppighet og volum, og intensiteten er nøye overholdt og utøveren har et svært bevisst forhold til hvor mange kilo som er på stanga, nå er det på tide å ta kontrioll, styring og begrensning på den siste og gjenstående treningsfaktoren, nemlig INNSATSEN.

Inaktiviteten gir et alarmerende dårlig treningsgrunnlag
Forsvaret er blant de som får se ungdommens fysiske forfall klarest. I forsvaret så har man en del fysiske krav som skal innfris når rekruttene kommer i oppstartende tjeneste. 60 kilo i benkpress, det er det ikke alle unge menn som lenger klarer. Og 3000 meteren som  skal løpes på et fastsatt antall minutter, det er ikke lenger alle som i det hele tatt klarer å jogge tre kilometer. Og når Hæren arrangerer sin tradisjonelle tremil med oppakning, så resulterer dette i en mengde belastningsskader som leggskader og beinhinnebetennelse. Ungdommen ikke bare ikke klarer de fysiske minstekravene, de blir skadet av å forsøke.