Wenche Østby (56) har kommet raskt til hektene igjen til tross for en omfattende hofteleddsoperasjon. Hun er overbevist om at nøkkelen ligger i trening – både før og etter operasjonen.

   
 
 

Se video av hvordan Wenche Østby trener!

Knallbra! sier fysioterapeut Bendik Johannessen, mens Wenche Østby (56) bøyer det kunstige hofteleddet og senker seg sakte ned i sittende stilling med begge beina godt plantet på gulvet. Vektstanga holder hun over skuldrene med faste håndgrep. Hun reiser seg sakte opp igjen og holder hele tiden blikket rettet framover. Så går hun ned en gang til.

Uunnværlig trening

Øvelsen heter knebøy og styrker musklene i rumpe og lår. Det er spesielt disse musklene som svekkes etter en hofteleddsoperasjon. Fysioterapeuten retter forsiktig på Wenches rygg underveis i den krevende øvelsen. Det er nemlig ikke så enkelt å være rak i ryggen når du har vært gjennom en hofteoperasjon. Men Wenche har likevel nådd svært langt i løpet av kort tid under rehabiliteringen. I dag klarer hun fint 30 repetisjoner i knebøy. Hun er i stand til å gå lange turer og sykle. I tillegg mestrer hun mange forskjellige øvelser på ulike treningsapparater.

Wenche Østby er ikke i tvil om at det er den regelmessige treningen både før og etter operasjonen som har gjort dette mulig.

– Trening har alt å si. Jeg er så fornøyd med hva jeg har oppnådd med treningen, og jeg vil bare understreke hvor viktig den har vært for min framgang etter operasjonen, sier hun til Pasienthåndboka.

Total hofteprotese

   
 
 

Det var ikke lenge siden Wenche Østby opplevde vanskeligheter med å gjøre helt ordinære og dagligdagse ting. Det ble vanskelig å stå og å gå. Hun haltet veldig og hadde problemer med å reise seg opp fra stolen. Bevegeligheten i hofta ble stadig dårligere og smertene ble stadig sterkere. Hun hadde også vondt i ryggen. En medfødt hoftefeil var årsaken til plagene.

– Da jeg var yngre ble jeg fortalt at jeg måtte forvente en hofteoperasjon før jeg fylte 30 år. Egentlig skulle jeg blitt operert for lenge siden, men jeg valgte å vente i det lengste med det, sier Wenche med et smil.

Da plagene ble for store, ba endelig Wenche Østby om å få innsetting av hofteprotese. Hun mente det var på tide å få det overstått. Den aktuelle behandlingen var total hofteprotese, det vil si innsetting av et nytt, kunstig hofteledd ved hjelp av kirurgi.

Ett års ventetid

   
 
 

I Norge blir det årlig utført over 7000 hofteoperasjoner og 6000 av disse er førstegangsoperasjoner, ifølge tall fra Nasjonalt register for leddproteser. To tredjedeler av pasientene er kvinner, og gjennomsnittsalderen på pasientene er 70 år.

Wenche hadde lenge visst om den medfødte hoftefeilen, og hun var derfor forberedt på å måtte operere før eller siden. Det var en lang ventekø på hofteleddsoperasjoner, og Wenche skulle ikke få hofteleddsprotese før om ett år. Hun ble anbefalt å trene hoftemuskulaturen i forkant av operasjonen. Selv om det ikke er nødvendig, råder de fleste ortopeder at du bruker ventetiden på å forberede kroppen på kirurgiske inngrep.

– Jeg begynte å trene for alvor i april 2007. Før den tid var jeg ikke noe særlig fysisk aktiv. Men så fikk jeg fri fra jobb for å trene så mye jeg ville. Ortopeden på Volvat Medisinske Senter i Oslo (et privat helseforetak, journ. anm.) hadde sagt at jeg burde holde meg i form fram til september 2007 (tidspunkt for operasjon, journ. anm.). Og det rådet fulgte jeg, forteller hun.

Siden Wenche hadde en spesiell hoftefeil, kunne ikke den private klinikken i Oslo hjelpe henne. Men anbefalingen om å trene tok hun meg seg tilbake til St. Olavs Hospital i Trondheim der hun ble operert ett år senere.

I fem måneder før operasjonen trente Wenche så mye som tre ganger i uka på et fysikalsk insitutt som lå i nærheten av arbeidsplassen.

Ikke på skinner

Det var i september 2007 Wenche endelig ble innlagt på sykehus. Da hun kom ut igjen hadde kirurgene skiftet ut hele høyre hofteledd med en spesialprotese av metall. Selv om hun var positivt innstilt før operasjonen, var det likevel en stor forandring å gå fra å være aktiv til å være mer eller mindre hjelpesløs.

– Plutselig trengte jeg både hjelp og hjelpemidler til å gjøre enkle dagligdagse ting. Spørsmål som “hvordan skal dette gå?” og “blir jeg bra?” dukket opp i hodet mitt, sier Østby.

Men Wenche forteller til Pasienthåndboka at hun heldigvis tok til fornuften og oppfordret seg selv til å stå på. Mye av motivasjonen hentet hun fra rehabiliteringsperioden etter operasjonen.

Fikk mye skryt

Da Wenche var på rehabilitering, fikk hun mye skryt for innsatsen. Hun klarte å gjøre alle de øvelsene hun ble bedt om og ble raskere bedre enn de andre pasientene.

– Jeg fikk hjelp av hyggelige instruktører og terapeuter som motiverte meg til å gjøre ting jeg aldri trodde jeg kunne få til. Dessuten hadde jeg også et meget sterk ønske om å bli bra igjen. Jeg ville jo fortsatt jobbe og delta i samfunnet.

Når Pasienthåndboka møter henne på trimrommet i dag, er det mest vedlikeholdstrening hun gjør. I framtiden har hun tenkt å kjøpe seg adgang til et treningsstudio og fortsette å være fysisk aktiv.

– Det er også viktig å holde treningen vedlike og ikke stoppe helt opp når du har blitt bra igjen, sier Wenche Østby.

Vil du vite mer?